Sammendrag
I denne oppgaven har jeg gjennom en casestudie forsøkt å forklare Stoltenberg II-regjeringens (2005-) beslutninger om styrkebidrag til International Security Assistance Force (ISAF). Formålet har primært vært å belyse de politiske avveiningene mellom kostnader og fordeler i forkant av slike beslutninger, men også å bidra til forskningen om hvordan norsk sikkerhetspolitikk skapes i skjæringsfeltet mellom ytre rammevilkår og indre handlingsrom.
Den overordnede strategien for analysen har vært teoretisk fortolkning. Neorealismen utgjør én del av det teoretiske rammeverket. Norsk sikkerhetspolitikk er fremdeles i første rekke basert på en forutsetning om allierte forsterkninger, og man kunne derfor forventet stor imøtekommenhet fra norsk hold i forhold til forespørsler fra NATO om styrkebidrag. Særlig regjeringens vedtak om å ikke bidra med spesialstyrker i Sør-Afghanistan, vitner imidlertid om at et slikt perspektiv ikke innehar optimal validitet. I konstruksjonen av det teoretiske rammeverket har jeg derfor antatt at imøtekommelse også vurderes med henblikk på konsekvenser i forhold til innenrikspolitisk nivå. Jeg har derfor inkludert two-level games/nested games -perspektivene i det teoretiske rammeverket, som tar utgangspunkt i at handlingsvalg må forstås som utfall av avveininger i forhold til to eller flere arenaer samtidig.
I tråd med et realisme-perspektiv indikerer analysen for det første at regjeringens beslutninger om styrkebidrag til ISAF delvis kan forklares som en søken etter et troverdig nasjonalt forsvar, både gjennom å bidra til NATOs relevans som forutsetning for en militært handlekraftig organisasjon og en sterk Artikkel 5, men også gjennom å vise troverdighet i byrdefordelingen slik at viljen til å komme Norge til unnsetning hvis en krisesituasjon oppstår styrkes. For det andre indikerer analysen at regjeringens beslutninger om styrkebidrag til ISAF delvis kan forklares som en søken etter tilgang og innflytelse, både gjennom å bidra til NATOs relevans som forutsetning for at organisasjonen består som en sentral konsultasjonsarena i euroatlantisk sikkerhetspolitikk, men også gjennom å vise troverdighet i byrdefordelingen slik at mottakeligheten for norske sikkerhetspolitiske interesser styrkes. Manglende kildebelegg gjør det imidlertid ikke mulig å skille effekten av sikkerhetspolitiske interesser fra hensynet til et bredere sett av utenrikspolitiske målsettinger.
Ved å inkludere innenrikspolitiske faktorer i analysen, antas den samlede forklaringskraften å ha økt. Det fremstår for det første som ganske tydelig at nye bidrag har blitt vurdert i forhold til potensielle konsekvenser for oppslutningen i opinionen, og at faren for tap av liv samt særlig den såkalte normative legitimiteten har vært viktige vurderingsmomenter. Risikoen i forhold til oppslutning i opinionen kan ha blitt vurdert som spesielt høy i forbindelse med et eventuelt spesialstyrkebidrag til Sør-Afghanistan, men det er likevel tvilsomt at denne i seg selv ble vurdert som en så stor kostnad at det førte til at regjeringen svarte nei; manglende mobilisering blant norske velgere hvilket delvis kan ses i sammenheng med at Norge enda ikke har gått på et betydelig tap har medført at regjeringen enn så lenge har kunnet handle relativt fritt. Hensynet til regjeringssamarbeidet er, interessant nok, antakeligvis en viktigere del av forklaringen. Bakgrunnen for regjeringens nei til et spesialstyrkebidrag til Sør-Afghanistan kan muligens være at SV på tross av å være en juniorpartner hadde så lite å gå på i forhold til egne tillitsvalgte og velgere at det fremsto som en sannsynlig konsekvens av imøtekommelse at regjeringen ville falle.
Det er imidlertid viktig å påpeke at analyseresultatene kun må forstås som et tentativt forsøk på å sannsynliggjøre en forklaring av regjeringens beslutninger. Datas validitet er tvilsom; tilgjengeligheten av relevante kilder har vært en særskilt metodeutfordring. Videre ville forklaringskraften antakeligvis ha økt ved å inkludere andre perspektiver, der for eksempel ideelle beveggrunner blir tatt eksplisitt høyde for.
Som et forsøk på å se utover casen kan studien tolkes som en indikasjon på at norsk sikkerhetspolitikk har blitt normalisert (kan ses i sammenheng med fravær av eksistensiell eller overhengende trussel), og at fordelene ved internasjonal militær deltakelse må stå i forhold til potensielle kostnader på hjemmebane. Dette indikerer samtidig et dilemma for et land som i større grad enn mange andre land er avhengig av NATO-samarbeidet; ved å ikke bidra der andre allierte tar tap bidrar man til å undergrave solidariteten i den alliansen man selv er avhengig av, samtidig som det kan bli vanskeligere og vanskeligere å finne oppslutning hjemme spesielt dersom Norge skulle gå på et betydelig tap. Hva angår et større univers av småstater , vil studiens slutninger kun ha overføringsverdi på det formelle, dvs. at en stats politiske ledelse må ivareta hensyn på ulike arenaer. Hvilke arenaer som vil være viktige må ses i sammenheng med de utfordringer dette landet står overfor, karakteren av det spesifikke politiske system, samt de rådende maktforhold.