Sammendrag
"TILTREDELSESFORHANDLINGENE MELLOM NORGE OG EU INNEN LANDBRUKSOMRÅDET. NORSK FORHANDLINGSSTRATEGI I 1993 I FORHOLD TIL 1970-72 PÅ BAKGRUNN AV SAKSSPESIFIKKE RAMMEBETINGELSER"
Hvilken betydning hadde forhold knyttet til selve landbruket og utformingen av Norges og EUs landbrukspolitikk for den norske strategien i tiltredelsesforhandlingene mellom Norge og EU i 1993-94? Hvilke saksspesifikke endringer siden 1970-tallet kunne karakteriseres som betydelige? Hvorledes manifisterte endringene seg i norske forhandleres formulering av argumenter og forhandlingskrav. Er det mulig å knytte landbrukets forskjellige rammebetingelser i 1993-94 i forhold til 1970 til selve forhandllingsresultatet?
Denne komparative studien av tiltredelsesforhandlingene mellom Norge og Det Europeiske Fellesskap på landbruksområdet har som metodisk fundament J. Stuart Mills forskjellsmetode og J. Farrs situasjonslogiske analyse. Den situasjonslogiske metode anvendes på forhandlingssituasjonen av 1993-94 som er studert intensivt ut i fra primærkilder om emnet. Informasjon om situasjonen i 1970-72 er bygget på statsviteren Torbjørn Frøysnes hovedoppgave fra 1973 med tittelen: De norske jordbruksforhandlinger med EF. En forhandlingsteoretisk analyse, ISV, Oslo. Tre hypoteser former denne studiens problemstillinger. Hypotese l inneholder en påstand om at landbruksforhandlignenes mulighetsrom i 1993-94 var videre enn situasjonen anno 1970-72 grunnet endringer av saksspesifikke rammebetingelser. Termen mulighetsrom knyttes til det integrative potesialet ved en forhandlingssituasjon forstått i henhold til Walton og Mckersis (1965) teorier. Hypotese 3 presiserer den første: forekomsten av regionalpolitiske virkemidler innen EU representerte et vesentlig nytt integrativt potensial for landbruksforhandlingen i 1993-94. Hypotesen sikter til utviklingen av differensierte, geografisk begrensede støtteordninger innen EUs landbrukspolitikk og mot utviklingen av en egen regional- og strukturpolitikk på Fellesskapsnivå fra midten av 1970-tallet. Hypotesen inneholder dermed en antagelse om at EUs struktur-og regionalpolitikk også ville få betydning for landbruksforhandlingene.
I oppgaven defineres de mest sentrale landbrukspolitiske rammebetingelsene. Etter en gjennomgang av utviklingen av norsk og EUs landbrukspolitikk med vektegging av de siste årenes utvikling, ble konklusjonen at større likhetstrekk mellom partenes landbrukspolitikk i forhold til i 1970 i utgangspunktet representerte et større mulighetsrom. Jeg poengterte også at mulighetsrommet var begrenset ved at de økonomiske betingelsene for landbruksproduksjon er blitt større siden 1972. Situasjonen var m.a.o. kompleks. Etter å ha vist på hvilken måte eksistensen av EUs struktur- og regionalpolitikk kunne representere et integrativt potensial for de landbrukspolitiske forhandlingene, konkluderes det med at det integratve potensialet måtte forstås som legitimitet innen Fellesskapet for krav og ønsker om støtteordninger som hadde til hensikt å utjevne regionale forskjeller, også innen landbruksforhandlingene.
Hypotese 2 inneholdt en påstand om at saksspesifikke endringer på landbruksområdet ville føre til imøtekommenhet i EU for sentrale norske forhandlingsposisjoner. Hypotesen inneholdt således en forutsigelese om at forhandlingsresultatene ville gjenspeile forhandlingenes mulighetsrom på en gunstig måte for Norge. I oppgavens siste del forbindes konklusjonen av drøftelsen knyttet til hypotese l og hypotese 3 med de norske forhandleres argumentasjon og forhandlingsstrategi. Ulike forhandlingsteoretiske begreper og distinksjoner som Walton og McKersies 'integrative', 'distributive' og 'blandete forhandlingstype', som Knut Midgaards 'samarbeidsforhandlinger' og Fisher og Urys 'principlet negociation' ble her anvendt. Teorien ble ikke bare anvendt intrumentelt i forhold til empirien. Med utgangspunkt i norsk argumentasjon og forslag til forhandlingløsninger ble 'samarbeidsforhandlingers' rimelighetsaspekt søkt klarlagt. Et resultat av denne drøftelsen var at begreper og resonnementer fra lokale tildelingsstudier med fordel kunne anvendes i studier av normativ argumentasjon og argumentenes gjennomslagskraft i internasjonale forhandlinger. Det ble framsatt følgende påstand: I forhandlinger vil rimelighetsargumeter basert på et behovsprisnipp der kriterien for fordeling av et bestemt gode er nøytralt fundert ha større gjennomslagskraft enn rimelighetsargumenter basert på subjektive vurderinger av et behov.
Norsk forhandlingsstrategi i 1993-94 hadde flere likehtestrekk med situasjonen i 1970-72. Norsk argumentasjon og forhandlingskrav hadde ved siste andledning stor gjennomslag grunnet endringer av saksspesifikke rammebetingelser. Selv om det ikke ble noen direkte kobling mellom landbruks- og regionalkapittelet, førte Norge en effektiv taktikk som ble omtalt som 'sfærekobling', dvs. det å få motparten til å tilnærme seg et politikkområde på bakgrunn av et tankegods og en terminologi som vanligvis assosieres med andre politikkområder. Forhandlingene var samarbeidsorienterte, og den normative argumentasjonen fra norsk side var framtredende. Mulighetsrommets begrensninger manifesterte seg i drøftelsene om overgangsordninger.