Abstract
Studien er en empirisk basert analyse av rasjonaliteten i den norske, statlige politikk på kraftområdet etter vedtaket av Energiloven i 1990. Med den nye loven ble Norge et foregangsland i liberaliseringen av dette området. Norske forbrukere kan i dag velge fritt mellom et stort antall leverandører av selve kraften, mens overføringstjenesten må kjøpes av det lokale nettselskapet.
Studiens hovedanliggende er den manglende sammenhengen mellom det sentrale politiske målet om at Norge skal være selvforsynt med elektrisk kraft i et år med normale temperatur- og nedbørsforhold, og den faktiske situasjon hvor vi pr. i dag har et stort kraftunderskudd i et normalår. Den tar utgangspunkt i Stortingets behandling av mål og virkemidler i politikken gjennom de siste 20 år, og i teorier om rasjonalitet og rasjonelle aktører. Studien påviser at kraftforbruket har økt vesentlig mer enn kraftproduksjonen i denne perioden.
Studien viser at kraftpolitikken synes å være blitt mer uklar, kortsiktig og mindre rasjonell på grunn av endrede mål, målkonflikter og økt kompleksitet og på grunn av større politiske skillelinjer enn på 1970- og 80-tallet. Den viser også at manglende kraftdekning synes å komme sent på den politiske agendaen.
Rasjonell aktør modellen forutsetter at aktøren har klare, konsistente og definitive preferanser og velger det alternativet som maksimerer nytten ut fra en vurdering av de mulige
alternativene. Studien antyder at endringen i målene, og målkonfliktene, kan ha resultert i at Stortingets preferanser har blitt uklare og flyktige. En av årsakene til målkonfliktene synes å være at det nå er miljøpolitikken som skal ivareta helheten i kraftpolitikken, slik at den faktiske politikken blir en syntese av flere og mer komplekse elementer enn tidligere. På 1970- og 80-tallet var det hensynet til kraftbehov og kraftbalanse som var styrende.
Analysen av kraftpolitikken etter Energiloven antyder at det i liten grad er selve loven som har ført til mindre rasjonalitet i politikken. Omorganiseringen og liberaliseringen av kraftmarkedet har gitt den bedringen av den samfunnsøkonomiske tilpasningen som var et av hovedmålene med loven. I analysen antydes det at en svakhet ved loven og dagens kraftpolitikk kan være mangel på et organ eller mekanismer som tar ansvaret for kraftdekningen på lang sikt.