Sammendrag
Babel i Brussel og Oslo? Flerspråkligheten i EU og respons i norske institusjoner, i skjæringspunktet mellom økonomi, demokrati og nasjonal identitet.
Oppgaven behandler det språklige mangfoldet i EUs institusjoner og analyserer hvordan norske institusjoner responderer på denne flerspråkligheten. Oppgaven er delt i to. For det første belyser den mulige årsaker til og konsekvenser av EUs valg av språkregime, og for det andre hvordan norske institusjoner har forholdt seg til flerspråkligheten i forbindelse med samhandlingen med EU. Økonomi, demokrati og nasjonal identitet er sentrale dimensjoner oppgaven struktureres rundt. Institusjonell teori er det teoretiske rammeverket som er benyttet, og oppgaven har som målsetning å forklare de språkpolitiske løsningene som finnes i EU og de norske institusjonene i lys av et makro- og mesoperspektiv. Mens en ut fra et makroperspektiv antar at institusjonell dynamikk og endring finner sted som en følge av effektiv tilpasning til omgivelsene, gir et mesoperspektiv institusjonene en mer selvstendig rolle: Institusjoner utvikler over tid uformelle normer og regler for adferd, og gjennom en institusjonaliseringsprosess blir institusjonene preget av verdier og får en mening utover det rent teknisk-funksjonelle. Slik vanskeliggjøres en effektiv tilpasning til omgivelsene.
EU har 15 medlemsland og 11 ulike nasjonalspråk. Disse språkene har status som både offisielle språk og arbeidsspråk i organisasjonen. Denne situasjonen resulterer i en svært tungrodd beslutningsprosess som innebærer betydelige økonomiske omkostninger. De språkpolitiske ordningene er hjemlet i Rådsforordning 1.1958, og det språklige likhetsprinsippet har ikke vært gjenstand for omfattende diskusjoner i EUs institusjoner. Selv om det er visse variasjoner mellom institusjonelle sfærer (Kommisjon, Parlament, Råd og Domstol) og nivåer (for eksempel Plenar- og gruppemøter i Parlamentet) i hvordan man forholder seg til det språklige mangfoldet, er det et gjennomgående trekk at det språklige likhetsprinsippet har stor legitimitet. Forslag til omfattende endringer møter motstand, mens små tilpasninger til det eksisterende språkregimet blir gjennomført.
Med hensyn til EUs institusjoner konkluderer oppgaven med at demokrati og nasjonal identitet prioriteres fremfor økonomi. Det er imidlertid ulike mekanismer som trer i kraft for å forklare etableringen og opprettholdelsen av EUs språklige likhetsprinsipp. Når det gjelder etableringen av likhetsprinsippet, kan den forklares i lys av at det i utgangspunktet bare var seks medlemsstater i Fellesskapet, og at det kun var fire offisielle språk og arbeidsspråk i Fellesskapets begynnelse. Det var ikke administrativt og økonomisk problematisk at alle nasjonalspråkene skulle ha status som offisielle språk og arbeidsspråk. I tillegg fremla de opprinnelige medlemsstatene eksplisitt krav om likestilling mellom nasjonalspråkene, og at det måtte være enstemmighet mellom medlemslandene dersom dette prinsippet skulle endres. Det faktum at det språklige likhetsprinsippet er blitt opprettholdt gjennom EUs historie, med utvidelser som har resultert i store økonomiske og effektivitetsmessige omkostninger, kan dermed forstås blant annet på bakgrunn av medlemsstatenes vetorett. Institusjonelle valg som ble fattet i en periode legger altså føringer for den senere utviklingen, som en kunne forvente ut fra et mesoperspektiv. I tillegg er det en utbredt norm i medlemsstatene at man skal bruke og bevare nasjonalspråkene. EU har vært og er villig til å ta store økonomiske og administrative omkostninger for å reflektere denne normen i sine institusjonelle løsninger. Flerspråkligheten anses som en viktig faktor for å opprettholde legitimitet til EU-systemet. Dette samsvarer med forventninger en kan utlede av et makroperspektiv. Institusjonene foretar imidlertid pragmatiske tilpasninger i det interne arbeidet, og det er lite trolig at det språklige likhetsprinsippet kunne ha blitt opprettholdt uten disse.
Norske institusjoner har kommet i befatning med flerspråkligheten i EU gjennom flere faser: I forhandlingsperioden om EU-medlemskap, i forbindelse med EØS-avtalen og i tiden etter implementeringen av EØS-avtalen, både ved at EU-lovgivning skal implementeres i norsk lovverk og gjennom norsk deltagelse i ulike komiteer i EUs institusjoner. Med hensyn til de EU-rettsaktene som skal implementeres i norsk lovverk gjennom EØS-avtalen er det store forsinkelser i oversettelsesprosessen, og stortingsrepresentantene må forholde seg til fremmedspråklige tekster. Hvis de skal vente til det foreligger norske oversettelser, får de liten tid til å forberede seg før de må fremlegge sine synspunkter overfor Regjeringen. Tjenestemenn som deltar på møter i ulike forberedende komiteer i EUs institusjoner gir uttrykk for at flerspråkligheten reduserer deres forståelse og deltakelsesaktivitet. Slik møter både Stortinget, UD og forvaltningen for øvrig flerspråklighet som en følge av tilpasningen til EU på en måte som utfordrer institusjonenes tradisjonelle roller. Den økte flerspråkligheten representerer i sin ytterste konsekvens en utfordring for demokratiet og den nasjonale identitet. Selv om det er en viss variasjon mellom institusjonene, har ikke språkpolitiske problemstillinger blitt diskutert i særlig stor grad. Det har imidlertid blitt fokusert på flerspråkligheten og iverksatt visse tiltak for å heve språkkompetansen i spesielt intensive tilpasningsperioder.
I norske institusjoner vies altså ikke språkpolitiske problemstillinger i forbindelse med EU-tilpasningen særlig stor oppmerksomhet. Dette er et overraskende funn, både fordi de blir berørt av flerspråkligheten i EU på måter som utfordrer deres tradisjonelle roller, og på bakgrunn av den oppmerksomhet som er rettet mot disse spørsmålene i et historisk perspektiv. Det ser ut til at økonomiske betraktninger prioriteres fremfor demokrati og nasjonal identitet. Oppgaven behandler de endringer som fant sted i visse perioder på bakgrunn av et makroperspektiv og tilpasning til omgivelsene. Den generelt lave responsen, variasjonen mellom institusjonene i grad og type respons og det at institusjonene gikk tilbake til de opprinnelige institusjonelle løsningene etter de mest intensive tilpasningsperiodene kan best forklares ut fra et mesoperspektiv.