Sammendrag
Innenfor politisk normativ teori finnes det et tema som omhandler påståtte problemer og konflikter innenfor det konstitusjonelle demokrati. Mens problemet henspeiler på at det suverene folk ikke på en og samme tid kan være bundet til en konstitusjon og sam-tidig være fritt til å bestemme hva det måtte ønske - viser konflikten til at enten kon-stitusjonelle verdier vil måtte vike for demokratiske, eller omvendt. Med demokratiske verdier tenkes det her i første rekke på den demokratiske majoritets mulighet til å be-stemme henhold til vanlig flertall. Videre kan man tenke seg en rekke konstitusjonelle bestemmelser som kan komme i konflikt med folkeflertallets mulighet til å bestemme. Disse konstitusjonelle bindingene kan være av både innholds- og prosedyremessig art. Mens de prosedyremessige bindingene vil si noe om måten en beslutning fattes på, vil de innholdsmessige legge føringer på hva som faktisk kan besluttes.
I oppgaven har jeg valgt å fokusere på den påståtte konflikten. Jeg har således spurt meg om man hadde å gjøre med en slik konflikt i forbindelse med den norske EU-avstemningen i 1994 dersom det "fryktede" scenariet der et mindretall av stortings-representantene - etter et flertall i folkeavstemningen for medlemskap i EU - hadde hindret det nødvendige flertall i Stortinget i å få satt folkemeningen ut i kraft, enten gjennom bruk av § 93 eller § 112. Når det er sagt så har jeg også berørt problemet, fordi det alltid vil ligge et uløst problem til grunn for en konflikt.
Det var imidlertid ikke videre enkelt å finne svar på dette: for det første fordi sce-nariet ikke slo til, og som en følge av dette derfor vil mangle data på den situasjon som da ville ha oppstått; og for det andre fordi den konstitusjons- og demokratimodell man velger å legge til grunn, vil være helt avgjørende for oppfattelsen av om man hadde å gjøre med en konflikt eller ikke. Del 1 av oppgaven vil derfor være viet en begreps-avklaring/presentasjon/analyse av ulike demokrati og konstitusjonsmodeller med dertil tilhørende oppfatninger med hensyn til det konstitusjonelle-demokratis problem og konflikt: henholdsvis "den demokratiske" vs "den konstitusjonelt demokratiske" opp-fatning. Mens demokratene her ser et problem samt en uunngåelig konflikt mellom konstitusjonalisme og demokrati, mener de konstitusjonelle demokrater at det påståtte problem samt konflikt vil være sterkt overdrevet.
En måte å finne svar på spørsmålet på var ved å se - gjennom en undersøkelse/em-pirisk analyse i del 2 - hvilken betydning den norske konstitusjonen spilte for EU-saken og folkets mulighet til å bestemme. Videre ble det i denne delen viktig å se hvilken oppfatning de ulike debattantene i media forut for avstemningen hadde på den situasjon som kunne ha oppstått om scenariet hadde slått til. Jeg ventet imidlertid ikke å finne at noen rett ut sa at vi hadde å gjøre med en konstitusjonell-demokratisk konflikt. Derimot fant jeg andre nært beslektede uttrykk som: konstitusjonell krise og politisk krise, som hver på sin måte vil kunne vise at vi hadde å gjøre med en konflikt av konstitusjonell-demokratisk type. Men når det er sagt, så ble det i dette kapittel også viktig å se hvilke demokrati- og konstitusjonsmodeller samt motiver de ulike debattan-tene la til grunn, og videre om de kunne plasseres i kategoriene "demokrater eller kon-stitusjonelle demokrater". Det var her på det rene at ja- og nei-siden i EU-striden la ulike konstitusjons- og demokratimodeller til grunn. Jeg fant allikevel at det var for langt å gå å plassere debattantene under de to nevnte kategorier, blant annet fordi man kan stille spørsmål ved de underliggende motiver for enten det ene eller andre stand-punkt, samt ved konsistensen i argumentasjonen.
Del 3 var viet en normativ drøfting/analyse der "demokratene" og "de konstitusjo-nelle demokrater" med tilhørende demokratioppfatning, ble satt opp mot hverandre. Viktige spørsmål som her ble tatt opp: var om det suverene folk kan forplikte seg selv til en konstitusjon; om de to begreper: konstitusjonalisme og demokrati kan sameksistere; og til slutt spørsmålet om de konstitusjonelle bindingene i forbindelse med den norske EU-saken var demokratiske? Alle tre svarene vil ha betydning for opp-gavens konklusjonen; for hvis det er så at man her svarer ja på alle de tre spørsmål, så vil man være langt mer tilbøyelig til ikke å se noe stort problem eller konflikt mellom konstitusjonalisme og demokrati i forbindelse med den norske EU-avstemningen
Når jeg så trakk min konklusjon om at EU-avstemningen åpenbarte en konstitu-sjonell-demokratisk konflikt, gjorde jeg dette på bakgrunn av at Grunnloven la sterke føringer på EU-saken både hva angikk sak og prosedyrer. Videre fordi et "stort" nok mindretall av stortingsrepresentantene var villig til å bruke konstitusjonen mot folket. Jeg kom imidlertid ikke frem til min konklusjon fordi jeg mener at det suverene folk ikke kan binde seg selv til en konstitusjon, eller fordi de to begreper ikke kan sam-eksistere; heller ikke fordi jeg mener at de konstitusjonelle bindingene som hadde betydning for EU-saken var direkte udemokratiske i utgangspunktet. Derimot trakk jeg min konklusjon på bakgrunn av at når man skal avgjøre viktige saker for landet og dets innbyggere, må stortingsrepresentantene - i henhold til min demokratioppfatning - føre avgjørelsesmyndigheten tilbake til folket. I en slik situasjon der man direkte får frem folkemeningen, trenger man ikke lengre konstitusjonelle bestemmelser som veier stemmene ulikt eller som legger bånd på avgjørelsen. En konstitusjon som gir stortings-representantene mulighet til å blokkere et ja-flertall i folkeavstemning, vil således skape både et konstitusjonelt-demokrastisk problem samt en konflikt.