Abstract
Stat, nasjon, verneplikt. En genealogisk analyse av stats- og nasjonsbyggingen i Norge med fokus på verneplikten.
Denne oppgaven setter søkelyset på utviklingen av stat og nasjon i Norge. Spørsmålet som søkes besvart er hvordan det har seg at vi faktisk finner oss i de restriksjoner og plikter staten pålegger oss. Nærmere bestemt er spørsmålet dermed statens politiske legitimitet. Ved å fokusere på utviklingen av verneplikten og dens historie, er formålet å kunne illustrere den generelle utviklingen av statens legitimitet. Utviklingen av oppslutningen om verneplikten har klarer paralleller til utviklingen av oppslutningen om staten.
Ved først å diskutere om man gjennom politisk teori kan finne argumenter som legitimerte staten generelt og ahistorisk, argumenteres det for at det blir vanskelig. Både liberalismen og kommunitarismen bygger på samtykke som idealprinsipp, men klarer ikke å finne en universell ontologi dette kan forsvares fra. Frankfürterskolens alternativ, som søker å teoretisere fram hvordan et samtykke burde være, sliter med samme grunnleggende problem.
Videre argumenteres det at løsningen dermed er at man må forsøke å analysere dette empirisk og historisk for å se på utviklingen av et slikt samtykke. En historisk tilnærming er imidlertid heller ingen garanti mot de nevnte ontologiske problemene. Fordelen med en genealogi er at den tar utgangspunkt i dagens tilstand og søker å studere hvordan vi "kom hit". Ved å studere utviklingen nettopp av de grunnleggende ontologiske aspektene av utviklingen, er målet blant annet å kunne se endringene og diskontinuitetene i utviklingen, og forsøke å se maktaspektene i dette.
Den tidlige norske statsdannelsen var svært begrenset, og hadde liten innflytelse på folks liv. Når den hadde det var den både vilkårlig og dominerende. Fysisk tvang var et nødvendig og normalt virkemiddel. Det er vanskelig å snakke om noe samtykke, grunn-konsensus, eller politisk legitimitet i denne perioden. Etter hvert ble allikevel staten større og mer omfattende. Ikke minst utviklingen av hæren fordret bedre organisasjon og struktur. Gradvis ble tvangsmakten mer regulert, mer forutsigbar og mindre vilkårlig. Makten var fremdeles ovenifra og ned, men den var lettere å akseptere ettersom den ikke hadde så uforutsigbare utslag som tidligere. Samfunnet ble gradvis disiplinert. Gradvis ble også individet i sterkere grad knyttet til staten gjennom direkte ansvarsbyrder som personlig verneplikt. Oppkomsten av politiske teorier til å forklare og legitimere praksis var også sentralt. Verneplikten ble en sentral del av Grunnloven nettopp ved at den representerte teorien om folkesuvereniteten i praksis. Makten ble med andre ord gradvis flyttet fra sentrale aktører ut i et mer diffust diskursivt nettverk bestående av kunnskap, teori og en voksende stat. Selv om dominansmakten fortsatt var til stede, for eksempel ved at verneplikten fortsatt i stor grad var forbeholdt bøndene, innebar denne dreiningen en gryende disiplinering av samfunnet.
Men noe fullt bilde av dette får vi ikke før vi studerer utviklingen av den nasjonale identiteten, en prosess som ikke bare omfattet elitene, men også etterhvert bondealmuen. Det argumenteres for betydningen av å se kollektive identiteter som fleksible og subjektive størrelser som kan eksistere uavhengig av noe materielt fundament, som fjell, fjorder og lignende. Identitet er en diskursiv representasjon. De norske representasjonene av nasjonen var da også svært selektive, ikke bare i forhold til elitenes moral og syn på bøndene, men trakk i vel så stor grad en grense mot Sverige og Danmark i sine representasjoner. Ved hjelp av blant annet vitenskapen ble disse representasjonene avpolitisert frem mot 1905, en prosess som var svært vellykket. Patriotismen i 1905 bygget på et klart Selv-bilde og et klart bilde av den Andre. Andre Selv/Andre representasjoner kom i skyggen av denne inntil videre. Disiplineringen nådde således et slags høydepunkt i 1905.
Det tok imidlertid ikke så lang tid før den nasjonale identiteten ble repolitisert. Oppkomsten av arbeiderbevegelsen og de nye partiene på høyresiden innebar også en kamp om representasjonen av den nasjonale identitet. Arbeiderpartiet avviste det nasjonale slik de borgerlige partiene representerte den, og mange nektet militærtjeneste på politisk grunnlag. Det var altså uenighet om hvilket Selv/Andre bilde som gjaldt. Arbeiderpartiets maktovertakelse innebar ikke bare at partiet ble mindre radikalt og aksepterte det nasjonale. Man ser også at deres representasjon av det nasjonale som noe moderne og fremtidsrettet overtok for den mer tilbakeskuende representasjonen de borgerlige hadde. Dette fortsatte etter den andre verdenskrigen, men nå i en helt annen internasjonal kontekst. Den kalde krigen la sterke føringer på alt politisk liv, og oppslutningen om forsvaret og verneplikten var usedvanlig høy. Selv/Andre-bildet var svært dikotomiserende, det var lite rom for mellomposisjoner. Også denne situasjonen ble avpolitsert i den betydning at få kunne tenke seg en tilstand uten den kalde krigens grunnleggende parametere.
Verneplikten i Norge i dag hviler altså på et helt nettverk av prosesser. Dels hviler den på en effektiv og aktiv statlig styring og regulering i samfunnet generelt. Dels hviler den på en nasjonal identitet som vedlikeholdes på mange nivåer og felt, og som fremstår som "naturlig" og avpolitisert. Verneplikten oppfattes ikke som unødvendig tvang, da de fleste implisitt støtter det rasjonale som ligger under det hele. Samfunnet blir, og har blitt, disiplinert.