Abstract
AUTORITÆRE REGIMER I AFRIKA: ULIKE VEKSTVILKÅR FOR OPPOSISJON? En komparativ studie av Zambia og Tanzania
Studien tar utgangspunkt i de første flerpartivalgene i de to landene, Zambia i 1991 og Tanzania i 1995. I Zambia vant opposisjonen overlegent, mens i Tanzania vant det sittende partiet med god margin. Begge landene har vært underlagt ettpartidiktaturer i store deler av tiden etter frigjøringen. I tillegg har de hatt kun en president i store deler av denne tiden. (Kenneth Kaunda i Zambia og Julius Nyerere i Tanzania.)Problemstillingen er todelt: For det første ønsker jeg å påvise at Zambia og Tanzania har hat to vesentlig forskjellige regimetyper under den autoritære ettpartiperioden. Deretter drøfter jeg hvorvidt dette har hatt betydning for de valgresultatene som forelå i de første flerpartivalgene i de to landene.
Jeg har tatt for meg de forskjellige autoritære regimetypene som har eksistert i Afrika. Jeg har brukt Naomi Chazan m.fl.'s regimetypologi og O'Donnell m.fl.'s firebindsverk om overganger fra autoritære regimer. Ved nærmere ettersyn er det klart at Zambia har hatt en vesentlig annerledes regimetype enn Tanzania. Spørsmålet blir om dette er årsaken til at valgresultatene ble så vidt forskjellige? For å "teste" dette har jeg gått tilbake til den forrige flerpartiperioden og sett på opposisjonen og dens vilkår. Det ble avdekket at forholdene var mer eller mindre de samme før innføringen av ettpartistaten. Konklusjonen er dermed at det autoritære regimet ikke har hatt total innflytelse på opposisjon og dens vilkår, og at regimet faktisk er formet etter hvordan den politiske situasjonen var ved formaliserings-tidspunktet. I Zambia var det flere konkurrerende partier ved overgangen til ettpartisystem. Overgangen var dermed tvungen og den videre opposisjonen som utviklet seg hadde sterke maktmidler i gruveindustrien. Dermed ble regjeringen i Zambia nødt til å ta hensyn til opposisjonen. Regimets karakter ble formet deretter. I Tanzania rådet TANU grunnen alene ved innføringen av ettpartisystem. Overgangen var "naturlig" og TANU (senere CCM) kunne lettere forme samfunnet etter egen ideologi. Dette ble også dette regimets viktigste karaktertrekk. Vekselvirkningen mellom regimet og det sivile samfunnet er med dette understreket.