Abstract
Sammendrag.
Siktemålet med oppgaven er å forklare 1) hvorfor Danmark ønsker utvidelse til Sentral- og Øst-Europa og 2) hvorfor Danmark så klart har prioritert de baltiske landene i denne prosessen. Utvidelsesentusiasmen finner sted på tross av at Danmark vil gå fra å være ”nettonyter” til å bli ”nettoyter” av fellesskapskassen, samtidig som den i strid med den tradisjonelle danske integrasjonsskepsisen sannsynligvis vil innebære institusjonelle endringer i retning økt overnasjonalitet. Danske posisjoner i utvidelsesprosessen søkes forklart gjennom en analyse av danske politiske aktørers begrunnelser og argumenter for utvidelse i perioden 1992-2000.
Med oppgaven plasserer jeg meg i den teoretiske debatten i studiet av internasjonal politikk om hva som ligger til grunn for staters adferd. Det teoretiske rammeverket er basert på tre idealtypiske forståelser av hva som ligger til grunn for handling. Ved å relatere dem til ulike handlingslogikker, konsekvenslogikken, sømmelighetslogikken og logikken om moralsk rettferdiggjøring, kan man si at skillet mellom dem i hovedsak er basert på hvilke orienteringer som legges til grunn for handling, m.a.o. hvordan aktørenes rasjonalitet defineres. Disse overordnete handlingsteoriene plasseres i Eriksen og Fossums (bl.a. 2000) Habermasbaserte legitimeringsmodell. Modellen forutsetter at aktører er diskursivt kompetente og har evnen til å legitimere og begrunne sine handlinger. De tre handlingslogikkene er dermed å finne igjen i tre analytisk distinkte kategorier for legitimering og operasjonaliseringen gjøres på bakgrunn av disse: Legitimering ved utfall, ved verdier og ved rettigheter.
Analysen viser at utvidelsen i Danmark i stor grad fremstilles som et spørsmål om europeisk solidaritet, og at oppfatningen om at det er en verdibasert plikt å utvide EU til Sentral- og Østeuropa, å samle Europa, er en viktig grunn til at Danmark ønsker utvidelse. Analysen av Danmark bekrefter dermed at den forestående EU-utvidelsen i vesentlig grad kan forklares på bakgrunn av vestlige aktørers opplevelse av en verdibasert plikt overfor søkerlandene. Plikten til å utvide forsterkes av at det også synes å ligge en moralsk solidaritet til grunn for ønsket om utvidelse i Danmark, hvor utvidelsen i diskursen også fremstilles som et spørsmål om internasjonal solidaritet. En slik europeisk solidaritet underbygget av moralske imperativer kan dermed i stor grad forklare hvorfor det ikke argumenteres mot utvidelse i Danmark, at det ikke synes legitimt selv blant populistiske partier å gå åpent ut mot EU-utvidelsen eller benytte kostnader som et argument mot denne. Sikkerhet har medvirket til det danske ønsket om utvidelse, men kan ikke forklare den. Heller ikke økonomiske egeninteresser er en viktig årsak, men økonomiske argumenter er fremdeles sterkt gjeldende i den danske debatten knyttet til EU og benyttes bevisst legitimerende. Prioriteringen av de baltiske statene skyldes på den andre siden i stor grad danske egeninteresser dvs. et ønske om økt sikkerhet og spesielt økt innflytelse i regionen. En gjensidig forsterkende prosess av samarbeid og opplevelse av nærhet, parallelt med det nordiske samarbeidets nærområdeplattform, har forsterket og opprettholdt det danske engasjementet for nettopp disse landene.
Av analysen kan man konkludere med at rasjonalistiske perspektiver ikke er tilstrekkelige for å forklare danske posisjoner i utvidelsesprosessen. Analysen viser at normer, både identitetsbasert og moralske, kan ligge til grunn for en stats interesser og dens valg av handling i en gitt beslutningssituasjon. At normer, ikke minst uttrykt gjennom solidaritet med søkerlandene, spiller en viktig rolle i den europeiske endringsprosessen. Funnene underbygger i stor grad forventningen i sømmelighets-logikken om at internaliserte verdier og normer i den sosiale konteksten legger føringer på atferd i utvidelsesprosessen. Samtidig har også moralske vurderinger medvirket til å definere og forsterke den danske utvidelsespolitikken hvilket viser at også universelle prinsipper som er uavhengig av kontekst- eller identitetsbaserte verdier kan legge føringer på og medvirke til å definere staters interesser og dermed atferd. Spesielt i analyser av en setting som EU-samarbeidet er det dermed ikke tilstrekkelig å operere med en materielt nyttemaksimerende definisjon av rasjonalitet. Den europeiske virkeligheten er ikke alltid slik rasjonalistiske perspektiver forventer at den er og rasjonalitet er ikke alltid det samme som nyttemaksimering. EU medlemmenes interesser og posisjoner i utvidelsesprosessen påvirkes i stor grad av normer for korrekt atferd og de har i tillegg evne til å legge moralske vurderinger til grunn for sine handlingsvalg i denne prosessen.