Sammendrag
SAMMENDRAG
I denne oppgave tar jeg for meg temaet demokratibistand sett i norsk utviklingspolitisk sammenheng. Satsing på demokrati og godt styresett som bistandsfelt har vært med på å gjøre bistand mer politisk, og temaet demokratibistand mer aktuelt på internasjonal basis. Menneskerettigheter blir ofte koblet sammen med demokratiet i et og samme resultatområde, og vil i oppgaven bli sett på i tilknytning til demokratibegrepet. Formålet med oppgaven er å gi en økt forståelse av fenomenet demokratibistand - hva det er og hvilken praksis som føres innenfor rammen av norsk utviklingspolitikk.
Demokratibistand defineres i oppgaven som bistand spesielt designet for å bringe en åpning i et ikke-demokratisk land eller bringe videre en demokratisk overgang i et land som allerede har erfart en demokratisk åpning (Carothers, 1999:6). Problemstilling i oppgaven er som følger: Hvordan vektlegges demokrati og menneskerettigheter som bistandsfelt i norsk utviklingspolitikk ut ifra oppgavens utvalgte policydokumenter? Hvorledes arter denne form for bistand seg i forhold til hva som i teorien kalles demokratibistand?
Oppgaven tar utgangspunkt i to retninger innen demokratiteori, den formelle og den substansielle, for å undersøke om visse kriterier vektlegges mer enn andre i norsk promotering av demokratiet. De formelle kriterier fokuserer først og fremst på at valg blir avholdt. Det settes også fokus på tilstedeværelsen av institusjoner uten at det ses på innholdet i dem, og om de gir noen relevant mening for målgruppen. I oppgaven operasjonaliserer jeg de formelle kriteriene til gjennomføringen av konkurrerende, frie og rettferdige valg, og etableringen og tilstedeværelsen av institusjoner som parlamentet, utøvende myndighet og lokal myndighet. De substansielle kriterier tar utgangspunkt i at demokratiet må gi en mening for folket, og at alle må ha tilgang til bruk av rettigheter og institusjoner. De operasjonaliseres i oppgaven til et fritt media, et pluralistisk partisystem, et sterkt sivilt samfunn og rettssikkerhet. Dette er nøkkelfaktorer som kan være betingelser for at et individ kan ha mulighet til å ta i bruk de rettigheter og institusjoner som demokratiet tilbyr.
Begge kriteriene er å finne igjen i Carothers modell for ekstern demokratibistand som er mer eller mindre en mal på hvordan en ekstern aktør kan promotere demokratiet i et annet land. Modellen er satt sammen etter studie og sammenlikning av flere prosjekter hvor eksterne aktører har gjennomført demokratiassistanse, og modellen er med på å danne det teoretiske utgangspunkt i oppgaven.
Videre i oppgaven går jeg gjennom utvalgte norske offentlige policydokumenter i en dokumentanalyse. Jeg er ute etter å spore, ut ifra oppgavens utvalgte dokumenter, om Carothers modell med de formelle og substansielle kriterier har noen gyldighet som mal i forhold til norske tiltak rettet mot promotering av demokrati og menneskerettigheter. Oppgaven dreies rundt direkte bilateral bistand, men fokuset rettes også mot både frivillige organisasjoner og multilaterale organisasjoner grunn i stort norsk engasjement.
Oppgaven argumenterer for at vektleggingen av resultatområdet menneskerettigheter og demokrati kan virke lav i norsk utviklingspolitikk siden det er få direkte tiltak å oppspore i dokumentene. Det kan derimot være noe misvisende da demokrati og menneskerettigheter har blitt et mer overordnet og indirekte støttet bistandsmål i norsk sammenheng.
Analysen viser at modellen til Carothers har en viss gyldighet som forklaringsfaktor i forhold til hvilke bistandstyper og sektorer Norge satser på, og hvilke som fremmer demokrati og menneskerettigheter direkte eller indirekte.
Norsk promotering av demokrati overfor samarbeidsland går gjennom satsing både på formelle og substansielle kriterier. Det kan likevel virke som substanstanken er noe fraværende, for den reelle mulighet befolkningen i norske samarbeidsland faktisk har til å ta i bruk demokratiet vektlegges ikke i oppgavens utvalgte policydokumenter. Innføring og styrking av demokratiet er ment å gi folk muligheten til å velge bort fattigdommen, men bruk av demokratiet som et verktøy i bekjempelse av fattigdom forblir vel ambisiøst uten å forsikre seg om at begrepet faktisk gir mening for målgruppen.