Abstract
Denne oppgaven fokuserer på hvordan Adler og Barnetts (1998) sosialkonstruktivistiske analyseredskap om sikkerhetsfellesskap av pluralistisk karakter kan bidra til å belyse EUs østutvidelsesprosess. EUs østutvidelsesprosess kan ses som en sikkerhetsfellesskapsbyggende prosess, karakterisert ved utviklingen av felles normer og en felles identitet for EU og De Sentral og Østeuropeiske søkerlandene (SØE). Begrepet pluralistisk sikkerhetsfellesskap har nylig gjort et sosialkonstruktivistisk comeback ved at Adler og Barnett (ibid) har videreutviklet Karl Deutsch (1957) kommunikasjonsteori. Forskningsagendaen etter Den kalde krigens slutt med fokus på globalisering, transnasjonalisme, regionalisme og multilateralisme inviterer til en revurdering av ikke bare om statlig suverenitet er under press eller hvorvidt stater må etablere nye internasjonale organisasjoner for å verne om sin makt, men også en anerkjennelse av at det utvikles nye former for internasjonal styring som ikke kan plasseres i kategorien som tidligere har definert disiplinen. I enkelte tilfeller kan disse formene for statlig og transnasjonal styring ses som tilfeller av sikkerhetsfellesskap. Ved å analysere EUs østutvidelsesprosess som en sikkerhetsfellesskapsbyggende prosess, støtter analysen det sosialkonstruktivistiske argumentet om at EU spiller en rolle ikke bare i internasjonal koordinering av politikk, men også som en agent i den sosiale konstruksjonen av et regionalt sikkerhetsfellesskap preget av en felles identitet, som igjen kan knyttes til en stabil fred.
Oppgaven tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan bidrar EUs østutvidelsesprosess til å knytte SØE til et tett integrert sikkerhetsfellesskap, og hvordan kan denne prosessen analyseres ut fra Adler og Barnetts analyseredskap om sikkerhetsfellesskap av pluralistisk karakter? Ut fra problemstillingen er det avledet tre hypoteser som fokuserer på hvordan utviklingen av et sikkerhetsfellesskap mellom SØE og EU finner sted.
H1: EUs østutvidelsesprosess skaper nye samfunnsidentiteter av mer kollektiv karakter.
H2: Prosessen mot fullverdig medlemsskap for SØE finner sted gjennom pågående forhandlingsprosesser i EU, der medlemsstatenes posisjoner påvirkes av kommunikasjonsprosessene i EU-systemet.
H3: Sikkerhetsintegrasjonen som finner sted gjennom østutvidelsesprosessen institusjonaliserer vaner, normer og prosedyrer for fredlig konfliktløsning mellom SØE og EU.
Gjennom de tre analysekapitlene fokuserer oppgaven på hvordan EUs østutvidelsesprosess skaper en ny region karakterisert ved kognitive og normative bånd som kobler sikkerhet og velferd og som bidrar til at befolkningen identifiserer seg med EUs normer som et sikkerhetsfellesskap.
I testingen av H1 er det identifisert identitetstransformerende faktorer (politiske, økonomiske, administrative og juridiske) som øker sannsynligheten for at det utvikles en felles samfunnsidentitet av mer kollektiv karakter mellom SØE og EU. Disse indikatorene bidrar til å belyse hvordan EUs østutvidelsesprosess genererer en kollektiv forståelse for SØE og EU som én region. Videre kan disse indikatorene sies å være uttrykk for transnasjonal og interstatlig samhandling som kan produsere en styringsstruktur som er knyttet til gjensidige forventninger om fredlig konfliktløsning, dvs. et sikkerhetsfellesskap.
Videre viser analysen at de ulike regjeringene i stor grad ikke hadde fastlagte preferanser i forkant av møtene i Det europeiske råd. Dette bekrefter antakelsen om at de statene som presenterer en idé når tidspresset for en løsning er stort, vil kunne påvirke agenda-settingen (jf. Friis 1998). Samtidig vil lærings- og kommunikasjonsprosesser gjøre det mulig for aktørene å tenke, se og handle samlet, noe som bidrar til en felles identifisering. Utviklingen av et sikkerhetsfellesskap finner med andre ord sted gjennom intersosiale transaksjoner, der de nasjonale preferansene konstrueres underveis i prosessen.
Testingen av H3 bekreftet at Adler og Barnetts sosialkonstruktivistiske analyseverktøy er sentralt for å forstå hvordan EUs østutvidelsesprosess institusjonaliserer vaner, normer og prosedyrer for fredlig konfliktløsning mellom SØE og EU. Ved en tiltredelse til EU aksepterer SØE-søkerlandene det acquis som har utviklet seg innenfor EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk de seneste årene, inkludert ESDP og EUs autonomi i forhold til andre aktører. Gjennom et EU-medlemsskap vil SØE bli en del av den europeiske systemomformingsprosess som til sammen former hele den europeiske sikkerhetspolitiske orden.