Abstract
Tema for oppgaven omhandler på hvilken måte, og i hvilken grad norske kommuner kan dra nytte av å delta i nettverk eller interorganisatoriske samarbeid. Nærmere bestemt læring i kommunale nettverk. For å undersøke dette nærmere, har jeg valgt å ta for meg et prosjekt i regi av Kommunenes Sentralforbund (KS) for Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), som heter Kommunenettverk for fornyelse og effektivisering (Effektiviseringsnettverkene), hvor jeg har foretatt en sammenlignende casestudie av Hamar- og Sarpsborg kommunes deltakelse i prosjektet.
Problemstillingen i oppgaven er:
Fører deltakelse i Effektiviseringsnettverkene frem til endringer i policyutforming og eller policyvalg i de berørte virksomhetene? Endringer i policyutforming eller policyvalg vil i så måte betegnes som læring, og utgjøre den avhengige variabelen i oppgaven.
Operasjonaliseringen av den avhengige variabelen er todelt, ved at jeg har tatt utgangspunkt i nyttiggjørings- og iverksettingsprosessen i Hagen og Rose sin modell for læring i organisasjoner. Innenfor nyttiggjøringsprosessen er det først og fremst knyttet til bruk av informasjon fra nettverket (jfr. Vedung; Naustdalslid og Reitan). Iverksettingsprosessen tar for seg faktiske endringer, og følger et definert læringskontinuum fra planlagte endringer, via realiserte endringer vedrørende virkemidler til realiserte endringer vedrørende mål. De to siste kan ses i lys av Argyris og Schöns (1996) skille mellom sigel- og double loop learning.
Som forklaringsvariabler har jeg valgt å se på trekk ved nettverk med fokus mot integrasjon, nærmere bestemt sammensetningen av aktører i nettverket. Er det slik at tidligere samarbeidserfaring tillegges mest vekt, eller er det likhet i forhold til aktørmønster? Derav oppgavens tittel, like barn eller gamle venner – hvem leker best? Videre har jeg valgt å se på forhold i den enkelte kommune som kan tenkes å ha påvirket læringsutbyttet. Her har jeg sett på betydningen av intern organisering (flat vs hierarkisk) og interne prosesser (deltakelse i forhold til klargjøring).
For å svare på problemstillingen og hypotesene ble det sendt ut spørreskjemaer til avdelings- og distriktsledere i PLO sektoren, samt til representanter i formannskapet i de to kommunene. Videre ble det foretatt personlige intervjuer med toppledelsen i både Hamar og Sarpsborg.
De empiriske funnene viser:
1) Integrasjon mellom aktører i et nettverk tillegges stor vekt, men ikke i forhold til tidligere samarbeidserfaring (tillit), men i forhold til kommunestørrelse (gjensidig avhengighet i forhold til overførbarhet).
2)Bestiller- utførermodellen er ikke mer egnet enn ”klassisk forvaltning” i forhold til spredningsstrategier. Videre har ikke interne strukturer noen betydning på mottakelse, i den forstand at det ikke er mer motstand i Hamar enn i Sarpsborg.
3)Deltakelse på et tidlig tidspunkt fra brede deler av organisasjonen, har liten sammenheng med faktiske endringer i kommunene. Men det har bidratt til å gi beslutninger og endringer legitimitet. Her viste de empiriske funnene at det var en vesensforskjell mellom kommunene med tanke på involvering blant politikerne. Politikerne i Sarpsborg var fraværende i denne fasen, mens politikerne i Hamar i større grad tok del i prosessen.
Analysen viser at begge kommunene har avdekket forbedringspotensial på en rekke områder, og som følge av dette iverksatt ulike tiltak. Det er først og fremst tale om endringer i forhold til policyutforming, med andre ord endringer vedrørende virkemidler eller singel loop learning. I forhold til det å lære av andre kommuner, viser tilbakemeldingene fra respondentene at man primært ønsker like partnere. Med andre ord, like barn leker best.