Abstract
Den andre Golfkrigen 1990-1991 markerte starten på sanksjonstiåret i internasjonal politikk. Sanksjonene ble innført fra det internasjonale samfunnet som en reaksjon på Iraks invasjon og okkupasjon av Kuwait. Tidlig våren 1991 ble den FN-godkjente krigføringen mot Irak avsluttet. Grunnene for dette var mange, og dels av etisk og folkerettslig karakter. Oppdraget med å få Irak ut av Kuwait var fullført, og en videre krig ble antatt å medføre store omkostninger. De fleste land i FN ønsket imidlertid å opprettholde presset mot Saddam Husseins regime ved å videreføre sanksjonene fra før krigen. Dette for å svekke hans styre og få økende respekt for menneskerettighetene til egen befolkning, og dermed også få en slutt på den militære trusselen Irak med sine mulige masseødeleggelsesvåpen og sin tyranniske politikk sto for.
Sanksjonene som ble innført mot Irak som en respons på landets aggressive fremferd og frykt for fremtidig fremstilling og bruk av masseødeleggelsesvåpen, i form av sikkerhetsrådsresolusjon 687, er det mest omfattende økonomiske tvangstiltaket FN har vedtatt. Disse sanksjonene ble opprettholdt i nesten tretten år. Konsekvensene av denne lange økonomiske undergravingen, kombinert med ødeleggelsene fra Golfkrigen 1991 og bombingen 1998, dannet en av de verste humanitære krisene i verden på 1990-tallet. Forsøkene fra FNs side på å lindre lidelsen blant Iraks befolkning ble betegnet som den største såkalte ”nødhjelpsoperasjonen” i organisasjonens historie, olje for mat-programmet. Følgene ble likevel en humanitær katastrofe, der trolig nærmere 2 millioner mennesker mistet livet, hovedsakelig på grunn av mangel på mat og medisiner.
Denne oppgaven er en kvalitativ, unik case studie av FNs økonomiske sanksjoner mot Irak i perioden 1991-2003. Hovedproblemstillingen lyder: Var sanksjonsregimet mot Irak rettferdig? Gitt de enorme humanitære konsekvensene det fikk, og den spesielle situasjon det var i verk under, (tvilsomt folkerettslig grunnlag i henhold til kravene i sanksjonsresolusjonene, Sikkerhetsrådets sammensetning og prosedyrer og uenigheten om målene var oppnådd) ble sanksjonene også et moralsk problem. Ikke bare ble de et politisk og legalt problem fordi FN ikke klarte å håndtere situasjonen, men også et mer grunnleggende etisk dilemma oppstod knyttet til sanksjoners velegnethet, virkemiddelets forhold til internasjonal lov og hva som kan regnes som akseptable følger av sanksjoner.
Det er nødvendig å sette grenser for under hvilke forhold det er etisk og politisk legitimt å innføre sanksjoner på den ene siden, og for hvilke forhold ved sanksjonspolitikken og dens konsekvenser som kan og ikke kan rettferdiggjøres på den andre. For å danne seg en velfundert oppfatning om sanksjonsregimet mot Irak spesielt, og sanksjonsvirkemiddelet mer generelt, brukes elementer fra den såkalte rettferdig krig-tradisjonen som utgangspunkt for å danne et analytisk rammeverk for studier av sanksjoner, en rettferdig sanksjons-teori.
Vurdert ut fra kriteriene fra rettferdig krig-teorien, var sanksjonene mot Irak ikke moralsk rettmessige og i tillegg juridisk tvilsomme. Sanksjonene brøt med flere av kriteriene som de nevnte kjørereglene rettferdig krig-tradisjonen utgjør, og medvirket samtidig til alvorlige brudd på menneskerettighetene, spesielt retten til liv, mat og helse. Rettferdige sanksjoner kan ikke være omfattende i formen, og ikke ha endring av (høy)politiske forhold som mål. Rettferdig krig-prinsippene viste seg å få systematisert og problematisert en rekke etiske og politiske spørsmål relatert til bruken av sanksjoner. Spesielt ble forholdet mellom jus ad sanctionem og jus in sanctione belyst: det kan være rettferdig å innføre sanksjoner (selv om dette trolig ikke var tilfellet i Irak), samtidig som konsekvensene og gjennomføringen av sanksjonspolitikken viser at den ikke er rettferdig. Denne oppgaven viste også at å bruke dette teoretiske rammeverket som analogi for sanksjoner, i en noe bearbeidet form, ga mening. Sanksjoner under kapittel VII i FN-pakten bør behandles med samme alvor som væpnet inngripen, både på grunn av konsekvensene de medfører, men også fordi de faktisk krever samme legale og folkerettslige forpliktelser i gjennomføringen. Likevel bør sanksjonsinstrumentet, som forsøkt vist i denne studien, diskuteres og anvendes ut i fra sine egne begrensninger og ”egenskaper”, og ikke bare som et alternativ til krig.