Abstract
Da sykehusreformen ble vedtatt i 2001 lå det i reformen klare føringer for en mer rasjonell struktur innen helsetjenesten. Sykehusreformen skulle i seg selv føre til endringer i helsepolitikkens innhold, målet var at den nye styringsstrukturen som ble etablert med reformen skulle legge forholdene bedre til rette for strukturendringer. I denne sammenhengen var det interessant å undersøke om systemet virket som foreskrevet. Studiens hovedproblemstilling ble dermed: Er styringsregimet som ble etablert i kjølvannet av sykehusreformen, egnet til å få gjennomført en restrukturering av sykehussektoren?
For å besvare dette undersøkte jeg tre prosesser der helseforetakene foreslo nedlegging eller omfattende endringer i sykehustilbud. De tre prosessene eller casene hadde det til felles at alle var fødeavdelinger. Utfallene av prosessene var imidlertid forskjellige. Bare en av fødeavdelingene ble lagt ned, mens de to andre avdelingene ble opprettholdt tilnærmet uendret. På bakgrunn av dette utledet jeg en operativ problemstilling: Hvorfor endte prosessene med at bare ett fødetilbud ble lagt ned, mens de to andre ble opprettholdt tilnærmet uendret?
For å kunne besvare denne problemstillingen benyttet jeg tre teoretiske perspektiver: prinsipal- agentteori, institusjonell teori og et sentrum- periferiperspektiv. De tre teoriene eller perspektivene var dels konkurrerende og dels var de komplementære. I prinsipal- agentteori utledet jeg en hypotese om at helseforetakene hadde mistolket styringssignalene fra myndighetene og de folkevalgte. På dette grunnlaget stoppet prinsipalene to av helseforetakenes nedleggingsforslag. Dernest undersøkte jeg om institusjonell teori, med bakgrunn i et kulturperspektiv, kunne forklare utfallet av prosessene. Hypotesen her gikk på at det var institusjonell motstand som satte en stopper for helseforetakenes reorganiseringsplaner. Det siste teoretiske perspektivet jeg benyttet var et sentrum- periferiperspektiv. Med utgangspunkt i en forventning om mobilisering som følge av sentrum- periferikonfliktlinjen, undersøkte jeg om dette kunne forklare den manglende gjennomføringen av helseforetakenes forslag.
Hypotesene utledet fra institusjonell teori og prinsipal- agentteorien ble i liten grad støttet av studiens empiri. Til tross for dette ga teoribidragene en interessant innsikt i prosessene. Særlig prinsipal- agentperspektivet, ut fra dette perspektivet virket det som om utfallene av prosessene kunne tilbakeføres til en endring i prinsipalenes målstruktur.
Hypotesen som ble utledet fra sentrum- periferiperspektivet ble støttet av utfallene fra alle de tre casene, samtidig sammenfalt aktiviseringsmønsteret av konfliktlinjen noenlunde med hva en kunne forvente fra perspektivet.
I forhold til studiens overordnede problemstilling fant jeg at den nye styringsstrukturen ikke var godt egnet til å gjennomføre restruktureringer av føde- og akuttilbud i distriktene. For andre typer endringer virker det derimot som om systemet var forholdsvis godt egnet for endringer.