Abstract
EUs markedsbygging består av å åpne nye markeder for konkurranse fra EU-aktører og beskytte importkonkurrerende EU-aktører mot at en eksportnæring utnytter sin dominerende markedsposisjon til å begrense konkurransen. Tidligere studier om effektene av europeisering av norsk politikk har i vesentlig grad dreid seg om hvordan EU har åpnet for konkurranse fra EU-aktører ved å liberalisere norsk politikk. Denne oppgaven viser imidlertid at økt regulering også er en sentral effekt av europeisering. Dette blir belyst ved hjelp av arkivet i Fiskeridepartementet og intervjuer med sentrale personer i næringen, den norske EU-delegasjonen og i Fiskeridepartementet.
Tema for oppgaven er i hvilken grad og hvordan norsk lakseeksport er blitt endret og tilpasset EUs markedsbygging? Mitt argument er at den norske lakseeksporten har gjennomgått et regimeskifte hvor bruken av selvregulerende marked som styringssystem er blitt erstattet til fordel for et planøkonomisk reguleringsregime.
Det teoretiske utgangspunkt er at EU, norske myndigheter og norske næringsinteresser skapte bestemte forutsetninger for en nasjonal tilpasning til EUs markedsbygging. Jeg antok at EU styrer Norges tilpasning også på områder som faller utenfor EØS-avtalen. I dette ligger en forventning om at EUs handelspolitiske instrumenter legger føringer på Norges styringsformer og -muligheter. Videre antok jeg at norske myndigheter kan utnytte et “utenforskap”. I dette ligger en forventning om at EØS representerer et handlingsrom og -redskap til å gjennomføre en strategisk tilpasning til EUs markedsbygging. Til slutt antok jeg at norske næringsinteresser kan øke eller begrense norske myndigheters muligheter til å gjennomføre en strategisk tilpasning. I dette ligger en forventning om at næringsinteressenes handelsprofil påvirker norske myndigheters muligheter til å finne en minnelig løsning med EU.
Jeg har valgt å dele overgangen fra marked til plan inn i tre kronologiske faser. Den første fasen var fra Norge sa nei til EU 28. november 1994 til Kommisjonen åpnet antidumping- og subsidieprosedyrer 31. august 1996. Den andre fasen strakk seg frem til Norge og Kommisjonen ble enige om en lakseavtale 2. juni 1997. Den tredje fasen gikk frem til sommeren 1999 hvor det var enighet om at lakseavtalen bidro til å opprettholde et sunt laksemarked. Det interessante er at endringsprosessen bærer preg av skiftende logikker.
Den første fasen bar preg av at Kommisjonen tok tak i et handelsproblem og at den ønsket en EØS-løsning. Norske myndigheter ønsket i utgangspunktet en integrering av EUs markedsordning, men ble forhindret av norske næringsinteresser. Den andre fasen bar preg av at undersøkelsene hadde et predeterminert utfall og at norske myndigheter styrte næringen mot selvpålagte markedstiltak for å unngå ”straffetoll.” Den tredje fasen bar preg av felles problemskaping og -løsning. Både Norge og EU ønsket å utnytte avtalen der den var uklar, men kvartalsvise konsultasjoner sørget for en dynamisk fremdrift.
Det som synes klart er at trusselen om handelspolitiske mottiltak var strukturerende for Norges tilpasning til EUs markedsbygging. Derimot er det ikke slik det ble fremsatt i media at det var Norge som ønsket en EØS-løsning for norsk lakseeksport. Tvert om. Det synes som om næringens idé om at et selvregulerende marked tjener den dominerende aktørs interesser forhindret Norge fra å nå en EØS-løsning. Dette medførte trolig at Norge fikk en løsning med mer innslag av planlegging, styring og kontroll enn om Norge hadde valgt å samarbeide med EU i førsteomgang.