Sammendrag
Temaet for oppgaven er dannelsen av norsk statlig idrettspolitikk. Den sentrale problemstillingen er hvordan statlig idrettspolitikk utformes i samspill mellom det politiske system, offentlig forvaltning og idrettsorganisasjonene.
Teorier som ser på et samspill mellom organisasjonskanalen og den numeriske kanal, står sentralt i analysene i oppgaven. Særlig benytter jeg teorier som korporatisme, nettverksteorier, aktørkoalisjonsteori og klientelisme. Felles for de teoretiske retningene er at de fungerer på meso-nivå.
Med dette teoretiske utgangspunktet, studerer jeg utformingen av Stortingsmeldingen nr 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring og endring av lov 28. august 1999 nr 103 om pengespill , også kalt endringen av tippenøkkelen. Tre spørsmål er sentrale: Hvem er aktører? Hvordan er forholdet mellom aktørene? Hvordan foregår prosessen med å utforme politikken?
Oppgaven viser at idrettspolitikk utformes på bakgrunn av to ulike prosesser. På den ene siden skjer den daglige dannelsen i en tett relasjon mellom Idrettsavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet og Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF), som kan beskrives som klientelisme. Forholdet mellom disse to institusjonelle aktørene er preget av et asymmetrisk forhold der idrettsavdelingen er den mektigste. Imidlertid balanseres dette av en annen type politikkdannelse, der NIF ved behov kan mobilisere et policy community i det politiske miljøet, for å balansere relasjonen mellom NIF og Idrettsavdelingen. Denne siste typen politikkutforming vil ha preg av å være aksjonslignende.