Sammendrag
«PALESTINSKE FRIGJØRINGSSTRATEGIER - EN STUDIE I ET LANGT PERSPEKTIV»
PROBLEMSTILLING OG ANALYTISK PERSPEKTIV:
En frigjøringstrategi skal forstås som en operasjonell innretting på en nasjonal frigjøringskamp, og vil være målrettet mot å oppnå politisk uavhengighet/politisk makt innenfor et nærmere angitt geografisk område, i dette tilfelle hele eller deler av det tidligere mandatområdet Palestina. Studien innebærer en analyse av de palestinske frigjøringsstrategiene fra starten av den britiske mandatperioden (ca 1920) til i dag, men med tyngdepunkt i perioden etter 1967: Hvordan skal de palestinske strategiske valgene forstås og forklares? Går det an å bedømme virkningene av dem i forhold til et ennå ikke oppnådd frigjøringsmål?
Med utgangspunkt i en oppfatning av den palestinsk-israelske konflikten som en kolonikonflikt, er frigjøring å forstå som avkolonisering, eller avverging av kolonisering i første fase av konflikten. Den historisk-konkrete innrettingen av en slik (hel eller delvis) avkolonisering blir drøftet innenfor rammene av en typologi for konstitusjonell maktfordeling langs en territoriell og en legal-institusjonell dimensjon.
Forholdet mellom ulike maktsituasjoner, strategisk målinnretting og ulike strategiske valg blir drøftet gjennom fire faser av frigjøringskampen, periodisert etter en inndeling i faser for antikolonisering (ca 1920-1948), full frigjøring (1948-1968), demokratisk palestinsk stat (1969- 1973) og tostatsløsning (fra 1974). Strategisk målinnretting er angitt innenfor den todimensjonale typologien for konstitusjonell maktfordeling.
SENTRALE KONKLUSJONER:
I den fasen hvor palestinerne stod maktmessig svakest (1948-1968), gjaldt det mest vidtgående frigjøringsmålet. Det ble lagt vekt på militant linje gjennom hele fasen, men palestinerne var så svekket maktmessig at bortsett fra i overgangene fra forrige og til neste fase, ble den militante strategien lite iverksatt.
Den palestinske styrkeoppbyggingen fra slutten av denne fasen konstituerte PLO i en posisjon med iboende potensiale til å kunne føre kampen framover også via forhandlingslinje. Samtidig som utprøvingen av den militante strategien viste at denne alene vanskelig kunne bringe kampen de avgjørende kvalitative sprangene framover. En utprøving av den militante strategien potensiale var en forutsetning for at palestinerne skulle bli i stand til å akseptere en innretting på separate stater. På denne måten kan valget av militant strategi sies å ha vært en nødvendig forutsetning for at en tostatsløsning samtidig både skulle kunne aksepteres av palestinerne, og være mulig å oppnå.
Skjematisk kan det sies at en målinnretting på separate stater - som rangeres etter en innretting på majoritetsstyre - fremmer forhandlinger som strategisk hovedlinje, gitt et visst maktgrunnlag. Men maktgrunnlaget må ikke være slik sammensatt at det er tilstrekkelig til å føre kampen avgjørende videre gjennom en mer militant linje.
Separate stater innebærer bare en delvis avkolonisering, med hensyn til begge dimensjonene i typologien for konstitusjonell maktfordeling. Dersom en form for påtvunget selvstyre skulle bli permanent, og ikke bare en mellomstasjon på veien mot separate stater, vil dette innebære at kampen for avkolonisering så langt har vært mislykket. En slik situasjon, som kan oppstå hvis det palestinske maktgrunnlaget blir for svakt, vil fremme en utvikling i retning en ny militant linje, til avløsning av forhandlinger. Også målinnrettingen på separate stater kan da bli endret.