Nyttemaksimerende eller normstyrt adferd? : En studie av Frankrikes adferd i EU østutvidelsesprosess.

Abstract

I denne oppgaven tar jeg for meg Frankrikes adferd i EUs østutvidelsesprosess. Frankrike har i denne prosessen lagt stor vekt på at institusjonelle reformer av EU må være gjennomført i forkant av en utvidelse. Dette har medført at Frankrike har framstått som tilbakeholden til en utvidelse, sammenlignet med mange av de andre EU-landene. Problemstillingen min er derfor: "Hvordan kan vi forstå at kravet om institusjonell reform av EU har vært en så fremtredende del av Frankrikes adferd i EUs østutvidelsesprosess?"

For å besvare problemstillingen har jeg brukt to teoretiske perspektiver: Rasjonalismen og konstruktivismen. Selv om rasjonalismen og konstruktivismen representerer to motsatte syn på hva som er årsakene til staters handlinger, antas det at de utfyller hverandre og bidrar til å forklare ulike deler av virkeligheten. Jeg anser derfor i oppgaven at de er likeverdige og har en utfyllende forklaringskraft. Med utgangspunkt i hvert av disse to perspektivene fremmes en hypotese. Hypotesen knyttet til det rasjonalistiske perspektivet er: "Frankrike forventet at en utvidelse ville medføre store kostnader og brukte derfor kravet om institusjonelle reformer for å bremse eller stoppe prosessen." Hypotesen knyttet til det konstruktivistiske perspektivet er: "Frankrike la, med utgangspunkt i sin rolle som betydningsfull pådriver og utformer for den europeiske integrasjonen, stor vekt på kravet om institusjonelle reformer for å unngå at EU-samarbeidet ble svekket eller endret til det verre."

Analysen viser at en utvidelse representerer potensielt store gevinster, men også betydelige kostnader av økonomisk art for Frankrike, og potensielt en del kostnader av politisk art. Kostnadene er, sammenlignet med gevinstene, imidlertid ikke store nok til at jeg anser at Frankrike har hatt noen grunn til å ville blokkere eller bremse en utvidelse. Jeg mener derfor at Frankrikes krav om institusjonelle reformer ikke kan forstås med utgangspunkt i det rasjonalistiske perspektivet. Det kan imidlertid sies at nyttevariabelen, knyttet til dette perspektivet bidrar til å gi forståelse om den franske adferden og hvorfor Frankrike har framstått som tilbakeholden og noe avventende i utvidelsesprosessen. Frankrikes krav om institusjonelle reformer i forkant av en utvidelse må derfor forstås på en annen måte. En utvidelse av EU uten reformer i forkant ville bidratt til å gjøre unionen mindre beslutningsdyktig. Det ville medført at EU ville hatt de samme beslutningsreglene og metodene for seks medlemsland som for potensielt nesten tredve medlemsland. Det ville gjort enhver forandring av unionen i framtiden vanskeligere samtidig som den daglige styringen av EU også ville blitt mye tregere. Det europeiske felleskapet har i løpet av dets eksistens blitt stadig viktigere for Frankrike og kan sies å være en viktig del av landets identitet. Analysen har vist at frykten for at EU skulle bli svekket som institusjon må være den viktigste årsaken til at Frankrike stod så sterkt på kravet om styrket utdyping av unionen og at det skulle være gjennomført institusjonelle reformer i forkant av en utvidelse. Dette viser at konstruktivismen var det mest fruktbare perspektivet for å besvare problemstillingen, men at rasjonalismen også bidrar til å forstå den franske adferden.