Sammendrag
I denne oppgaven tar jeg for meg Frankrikes adferd i EUs
østutvidelsesprosess. Frankrike har i denne prosessen lagt stor vekt
på at institusjonelle reformer av EU må være gjennomført i forkant av
en utvidelse. Dette har medført at Frankrike har framstått som
tilbakeholden til en utvidelse, sammenlignet med mange av de andre
EU-landene. Problemstillingen min er derfor: "Hvordan kan vi forstå
at kravet om institusjonell reform av EU har vært en så fremtredende
del av Frankrikes adferd i EUs østutvidelsesprosess?"
For å besvare problemstillingen har jeg brukt to teoretiske
perspektiver: Rasjonalismen og konstruktivismen. Selv om
rasjonalismen og konstruktivismen representerer to motsatte syn på
hva som er årsakene til staters handlinger, antas det at de utfyller
hverandre og bidrar til å forklare ulike deler av virkeligheten. Jeg
anser derfor i oppgaven at de er likeverdige og har en utfyllende
forklaringskraft. Med utgangspunkt i hvert av disse to perspektivene
fremmes en hypotese. Hypotesen knyttet til det rasjonalistiske
perspektivet er: "Frankrike forventet at en utvidelse ville medføre
store kostnader og brukte derfor kravet om institusjonelle reformer
for å bremse eller stoppe prosessen." Hypotesen knyttet til det
konstruktivistiske perspektivet er: "Frankrike la, med utgangspunkt
i sin rolle som betydningsfull pådriver og utformer for den
europeiske integrasjonen, stor vekt på kravet om institusjonelle
reformer for å unngå at EU-samarbeidet ble svekket eller endret til
det verre."
Analysen viser at en utvidelse representerer potensielt store
gevinster, men også betydelige kostnader av økonomisk art for
Frankrike, og potensielt en del kostnader av politisk art. Kostnadene
er, sammenlignet med gevinstene, imidlertid ikke store nok til at jeg
anser at Frankrike har hatt noen grunn til å ville blokkere eller
bremse en utvidelse. Jeg mener derfor at Frankrikes krav om
institusjonelle reformer ikke kan forstås med utgangspunkt i det
rasjonalistiske perspektivet. Det kan imidlertid sies at
nyttevariabelen, knyttet til dette perspektivet bidrar til å gi
forståelse om den franske adferden og hvorfor Frankrike har framstått
som tilbakeholden og noe avventende i utvidelsesprosessen. Frankrikes
krav om institusjonelle reformer i forkant av en utvidelse må derfor
forstås på en annen måte. En utvidelse av EU uten reformer i forkant
ville bidratt til å gjøre unionen mindre beslutningsdyktig. Det ville
medført at EU ville hatt de samme beslutningsreglene og metodene for
seks medlemsland som for potensielt nesten tredve medlemsland. Det
ville gjort enhver forandring av unionen i framtiden vanskeligere
samtidig som den daglige styringen av EU også ville blitt mye tregere.
Det europeiske felleskapet har i løpet av dets eksistens blitt
stadig viktigere for Frankrike og kan sies å være en viktig del av
landets identitet. Analysen har vist at frykten for at EU skulle bli
svekket som institusjon må være den viktigste årsaken til at
Frankrike stod så sterkt på kravet om styrket utdyping av unionen og
at det skulle være gjennomført institusjonelle reformer i forkant av
en utvidelse. Dette viser at konstruktivismen var det mest fruktbare
perspektivet for å besvare problemstillingen, men at rasjonalismen
også bidrar til å forstå den franske adferden.