Sammendrag
Storbritannia er en stat bestående av områder med både kulturelle og institusjonelle særpreg. I denne oppgaven er problemstillingen Skottlands spesielle posisjon. Ved hjelp av Lijpharts modeller for majoritets-og konsensusmodell drøftes Skottlands nye posisjon etter at et eget parlament ble opprettet i 1999. Opprettelsen av egne parlamenter ikke bare i Skottland, men også i Wales og Nord Irland, kan vise seg å være et brudd med et svært sentralstyrt politisk system og med økt vektlegging av det regionale nivået.
Veien fram til devolution har vært lang. Unionen trådte i kraft i 1707 og Skottlands stilling i unionen har variert over tid. Det som imidlertid har særpreget Skottland er institusjonene; kirken, rettssystemet, skolesystemet er blant de viktige representantene for dette særpreget. Skotsk nasjonalisme har imidlertid gjennomlevd skiftende konjunkturer. Det skotske nasjonalistpartiet har vært et av hovedtalerørene for nasjonalbevegelsen, men det er svært delte meninger i Skottland om hvor omfattende selvstyret bør være og om selvstendighet bør være en målsetning. Disse ulike synspunktene kom klart til uttrykk under kampanjen foran folkeavstemningen om skotsk selvstyre i september 1997. Folkeavstemningen endte imidlertid med en soleklar seier til den britiske regjeringens selvstyreplaner.
Det primære formålet med oppgaven har vært å se på hvordan det politiske systemet i Skottland avviker fra Westminstermodellen slik denne har fungert i Storbritannia. Dette betyr at fokus har vært rettet mot Lijpharts første dimensjon: eksekutiv/parti-dimensjonen. Flere av variablene er vanskelig målbare da selvstyret i Skottland har hatt så kort tid på seg til å fungere. De to variablene på denne dimensjonen det var mest naturlig å finne et kvantitativt uttrykk for var antallet effektive partier og valgsystemets disproporsjonalitet. Antallet effektive partier i Skottland har økt trolig som en følge av valgsystemet. Disproporsjonaliteten er også blitt markert mindre enn den har vært i Storbritannia. Ved det skotske parlamentsvalget i 1999 ble det brukt MMP-systemet som er en variant av proporsjonal representasjon, mens det i britiske parlamentsvalg fortsatt brukes et first-past-the-post system
Endringene på Storbritannia-nivå blir også kort behandlet i oppgaven. Landet som helhet har også beveget seg i retning av et konsensusdemokrati. Det faktum at det er opprettet regionale forsamlinger i Skottland, Wales og Nord Irland har ikke endret konstitusjonen, men delegeringen av myndighet til lavere nivå har vært betydelig. Det er også spennende å følge utviklingen videre. Det kan komme til å bli utvidet selvstyre også for engelske regioner og proporsjonal representasjon er slett ingen utenkelig mulighet også ved parlamentsvalg til Westminsterparlamentet. Det kan heller ikke utelukkes at Storbritannia på et tidspunkt i fremtiden kan utvikle seg til en føderalstat med en skrevet konstitusjon.
Når det gjelder det skotske selvstyret kan det komme til å bli mer omfattende i fremtiden. Det kan også tenkes en utvikling mot full uavhengighet, selv om dette mangler oppslutning blant de politiske partiene pr. i dag. Det synes som om skotsk selvstyre ikke bare innebærer et eget parlament, men også innebærer en sterkere vekt på konsensus i skotsk politikk.