Sammendrag
"FORMELT INTERNASJONALT SAMARBEID OG GENERERING AV TRANSAK- SJONSKOSTNADER. GATT I ET NYTTE-/KOSTNADSPERSPEKTIV"
Formalisering av internasjonalt samarbeid skjer med utgangspunkt i ønsket om å redusere transaksjonskostnadene, dvs. alle de kostnadene som inngår i samhandlingsprosessen forut for, under og etter en transaksjon. Disse kostnadene blir høye fordi aktørene er opportunister og begrenset rasjonelle, og omgivelsene de handler innenfor er preget av usikkerhet. Internasjonale regimer eller organisasjoner antas å korrigere for disse svakhetene og derigjennom redusere transaksjonskostnadene. Man går med andre ord bort fra ad hoc modellen ("markedsbaserte transaksjoner").
Med basis i teorien om Transaction Cost Economics og tradisjonell regimeteori, som nesten utelukkende fokuserer på gevinstsiden knyttet til formelt samarbeid, lager jeg en idealmodell. Dette er imidlertid kun en teoretisk modell som ikke lar seg realisere fordi det ikke er mulig å eliminere svakhetene nevnt ovenfor. I stedet vokser det fram nye transaksjonskostnader som følge av ny struktur.
Problemstilling: Hvorfor skjer det en pervertering (motsatt effekt inntreffer), evt. en manglende realisering av de positive effektene internasjonale samarbeidsregimer forventes å generere, og hvordan leder dette til svekkelse av internasjonalt samarbeid?
Jeg bruker eksempler fra GATT-samarbeidet for å vise hvordan transaksjonskostnadene øker der vi får et avvik fra idealmodellen. Sammenlikninger foretas mellom alle de tre modellene: Ad hoc modellen holdes opp mot idealmodellen, GATT-modellen sees i forhold til både idealmodellen og ad hoc løsningen. Eksempler på økte transaksjons- kostnader:
Uavhengige variabler:
a) Håndhevelsesmekanismer
i) Tvisteløsnings- og sanksjonsmekanismene: Er disse svake stiger kostnadene ved håndhevelse av regimet. Dette når reglene for hva som er brudd, hvordan straffereaksjoner skal se ut og hvem som skal iverksette dem er vage og dårlig spesifiserte slik at mektige aktører kan omgå eller misbruke institusjonelle ordninger. Insentivene til å overholde avtalen svekkes.
ii) Beslutningsregelen: Bruk av konsensus gjør forhandlingsprosessen langvarig og kostbar. Kompromissløsninger kan gjøre det fristende for de opportunistiske aktørene å bryte med regimet der de har måttet akseptere lite tilfredsstillende løsninger. Kostnadene stiger mht. kontroll og overvåkning.
iii) "Gjentatte spill": Opprettelse av internasjonale regimer er dyrt - bl.a. derfor vil overlevelse være et mål i seg selv. Derfor tillates det et visst slingringsmonn hva angår overholdelse av avtalen slik at usikkerhet og uforutsigbarhet fortsatt vil prege samhandlingen. At samarbeidet er av permanent karakter, vil fjerne tidspresset fra forhandlingene og de trekker ut i tid.
b) Kompleksitet
i) Saksomfang og -koplinger: Koordineringsproblemer øker transaksjonskostnadene forbundet med kjøpslåing. Destabiliserende koplinger kan forhindre gode løsninger slik at kontroll- og overvåkningskostnadene stiger.
ii) Aktørmangfold/Økning i antall aktører: Informasjonsgevinsten realiseres ikke fordi informasjonsbehovet øker og mengden det skal holdes oversikt over blir uhåndterbar. Koordinering blir vanskeligere - især hvis sakskompleksiteten er høy. Heterogenitet forvansker beslutningsprosessen og øker konfliktpotensialet.