Abstract
Mens det foregikk en styrking av demokratiske prinsipper og verdien av frihet fikk stor betydning over hele det europeiske kontinentet, ble virkeligheten i Bosnia-Hercegovina preget av tragisk krigføring både mot landet og dets innbyggere. Hovedstaden Sarajevo, et multikulturelt prakteksempel, ofte kalt Europas Jerusalem i positiv forstand, ble offer for den lengste beleiringen i Europas moderne historie. Krigen, som ble avsluttet med undertegnelsen av Dayton-avtalen i 1995, etterlot et segregert samfunn med mange dype sår og arr blant befolkningen. Ved siden av utfordringene i et transisjonssamfunn med knust økonomi, manglende virkningsfulle demokratiske institusjoner og med en grunnlov som minner om apartheid, er Bosnia-Hercegovina’s tøffeste utfordring å gjenoppbygge fred og tillit i befolkningen. Seksten år etter krigen ser en bærekraftig og omfattende fredsbygging fremdeles ut til å være landets tøffeste utfordring, noe som forsinker integreringsprosessen med Europa, samt landets økonomisk vekst.
Mer enn en million bosniere flyktet eller ble fordrevet fra sitt hjemland under krigen og startet sine nye liv i andre land. De ble etterfulgt av tusenvis andre som forlot Bosnia etter at krigen var over på grunn av økonomiske vansker. I de fleste land med bosnisk diaspora er det kjent at de er godt integrerte innbyggere med solid utdanningsbakgrunn. Det er spesielt de bosniske diasporasamfunn i Skandinavia som har blitt betegnet som ”bosnisk utenlands suksess”. De har formet organisasjoner med akkurat de formål å fremme og beskytte Bosnia- Hercegovina’s multikulturalisme og demokratiske verdier.
Deres økonomiske bidrag til landet anses som enorm. Men hva er deres bidrag til fredsbyggingen i opprinnelseslandet? Har deres erfaringer av å bo i et demokratisk, pluralistisk, tolerant og godt organisert stat som eksempelvis Norge inspirert dem til aktivt å bidra i utbyggingen av fred og demokrati i Bosnia-Hercegovina, og på hvilken måte har de bidratt?
Dette er noen av spørsmålene som vil diskuteres i denne avhandlingen. Med transnasjonalisme som det teoretiske rammeverket kommer det til å bli vurdert hvilken betydning nettopp bosniske diasporaorganisasjoner, og da særlig organisasjoner som inkluderer alle bosniere i Norge tross etnisk eller religiøs tilhørighet, har hatt i den utfordrende – men håpefulle veien mot en stabil fred i Bosnia-Hercegovina.