Abstract
Hviterussland og Ukraina, de to statene som blir sammenlignet i denne oppgaven, har en historisk fortid med påfallende store likhetstrekk. De deler en øst-slavisk opprinnelse, den bysantiske kristendommen og en geografisk plassering mellom øst og vest. Dette har påført hviterusserne og ukrainerne et betydelig kulturelt og politisk press opp gjennom århundrene. Utfordringene de to statene sto overfor ved sammenbruddet av Sovjetunionen var også svært like, både i økonomiske, institusjonelle og kulturelle henseende. Som en følge av dette er det ikke usannsynlig å forvente at de to statenes politiske utvikling vil gå gjennom parallelle utviklingsfaser. Det har vist seg at dette ikke er tilfelle. Mens Ukraina har forsøkt å distansere seg politisk og økonomisk fra Russland ved å knytte kontakter vestover, har de i Hviterussland valgt å arbeide for nære økonomiske og politiske bånd til Russland. Følgelig er det nærliggende å spørre om hvorfor de to statene har valgt så ulike politiske strategier. En av årsakene til denne ulikheten kan være å finne i prosessen knyttet til konstruksjon av nasjonal identitet i Hviterussland og Ukraina, i årene 1991-98.
Mer spesifikt er det fokusert på mentaliteter eller politiske ideologier, og i hvilken grad disse har hatt en avgjørende betydning for bruken de religion og historie som kulturelle kjennetegn (diakritika) for nasjonal identitet i de to statene.
Temaet konstruksjon av nasjonal identitet indikerer en tilnærming hvor kultur, konstruksjon og representasjon er sentrale trekk ved analysen. Det er i denne sammenhengen ikke behov for å søke etter opphav og kausale mønstre. Nasjonen er et forestilt fellesskap, hvor de kulturelle forestillingene gir nasjonene mening. I henhold til denne tilnærmingen bør nasjonsbyggingen i Hviterussland og Ukraina ha gode forutsetninger for å lykkes. Samtidig setter fokuset på mentaliteter strukturer og determinisme i sentrum.
De teoretiske og metodiske tilnærmingene til oppgavens problemstilling presenteres i kapittel 2. Mens kapittel 3 presenterer enkelte trekk ved den statlige ideologien i Tsar-Russland, er det i kapitlene 4 og 6 fokusert på den statlige ideologien i Sovjetunionen. Mer presist er det i disse kapitlene tatt utgangspunkt i to av pilarene i statsideologien i Tsar-Russland ortodoksi og narodnost, og deres politiske ekvivalenter i Sovjetunionen; den sovjetiske religions- og historiepolitikken. Ved å se på implementeringen av den statlige ideologien i de to regimene, vil det også være mulig å få frem hvilke konkurrerende ideologier som var tilstede i de to samfunnene. Ved å forutsette at ideologier er tolkninger av gitte samfunnssystemer, vil det være mulig å vise forandring og vedvarenhet i overgangen fra det ene regimet til det andre. Antakelsen er at sammenligningen vil påvise mentale strukturer i det ukrainske og hviterussiske samfunnet.
I kapitlene 5 og 7 er oppmerksomheten rettet på den forestilte ukrainske og hviterussiske nasjonen. Analysen er avgrenset ved at det, for det første, er fokusert på hvordan grensen i de to nasjonale fellesskapene er diskursivt dratt, i forhold til russerne og Russland. For det andre er den avgrenset ved at det er fokusert på religion og historie som to potensielle diakritika for nasjonal identitet i Hviterussland og Ukraina. De to kapitlene avsluttes med å se på forholdet mellom diakritika og strukturer. Dette gjøres ved å sammenstille analyseresultatene fra kapitlene 4 og 6 med resultatene fra kapitlene 5 og 7. Dette for å fastslå om mentaliteter har hatt en avgjørende betydning for bruken av religion og historie som diakritika for nasjonal identitet i de to statene.
I kapittel 8 oppsummeres funnene fra de enkelte kapitlene i oppgaven. Dette for å svare på om nærværet av mentaliteter kan forklare forskjellen i de to statenes politiske prioriteringer i forhold til Russland.