Abstract
Da den bipolære orden opphørte etter den kalde krigens slutt, oppstod det en rekke intrastatlige konflikter. Flere politiske, etniske, religiøse og kulturelle konflikter kom til overflaten, ofte med omfattende og alvorlige brudd på de grunnleggende menneske-rettighetene som resultat. En av disse krisene fant sted på Haiti. Republikkens legitimt valgte president, Jean Bertrand Aristide, ble styrtet i et militær- kupp i 1991. Det internasjonale samfunnet, med Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), De forente nasjoner (FN) og USA som sentrale aktører, involverte seg i konflikten med målsetning om å gjenopprette det nylig etablerte demokratiet på Haiti. Trusler om bruk av tvangsmakt ble fremsatt for å presse fram de illegale ledernes avgang. Til tross for økt tiltro til internasjonale organisasjoner som konfliktløsningsfora og USAs politiske og militære dominans etter Østblokkens fall i 1989, skulle det vise seg at militærregimet på Haiti var seiglivet.
Denne oppgaven har fokusert på tre ulike trusler om bruk av tvangsmakt som FNs Sikkerhetsråd fremsatte eksplisitt i resolusjon 917 og resolusjon 940 sommeren 1994. Med utgangspunkt i de tre truslenes variasjon i å produsere det ønskede resultatet, har følgende spørsmål blitt forsøkt besvart:
Hvorfor bøyde ikke militærregimet på Haiti av for truslene om omfattende økonomiske sanksjoner og en tilhørende militær sjøblokade?
Hvis trusselen om militær intervensjon er en mulig forklaring på at regimet bøyde av, hvorfor virket ikke trusselen effektivt før i siste øyeblikk?
Man kan skille mellom to hovedantagelser om handlinger: at de er resultat av en rasjonell vurdering eller at de er resultat av ubevisste psykologiske krefter (Melberg 1998:2). Det sistnevnte synet har ikke blitt behandlet i denne oppgaven. Her har jeg sett etter rasjonalistiske forklaringer - det vil si at handlinger forstås som et produkt av bevisste overveielser. En slik forklaring kan gå ut på å vise at det under en bestemt betingelse X er rasjonelt for en aktør å gjøre Y og at X derfor forklarer Y (Goldmann 1997:66). Innenfor dette rational choice -paradigmet utgjør spillteori en mulig variant. Spillteoretiske modeller har blitt brukt for å analysere hvordan partenes rasjonelle beslutninger artet seg under forskjellige forutsetninger i et strategisk handlingsmiljø (Hovi og Rasch 1993). Hovedformålet for oppgaven var å analysere de tre truslene i forhold til fem teoretiske betingelser for hva som utgjør en effektiv trussel: relevans, fullstendighet, tilstrekkelig klarhet, troverdighet og tilstrekkelig alvorlighet (Hovi 1998: kap.2).
Haitis de facto ledere opptrådte oppsiktsvekkende standhaftig i denne konflikten. For å problematisere dette var nettopp bruk av spillteoretiske modeller og resonnementer en fruktbar strategi. Analysen pekte på flere trekk som vanskeliggjør bruk av trusler for å løse intrastatlige konflikter. For det første er det ingen selvfølge at FNs universelt bindende bestemmelser overholdes. For det andre er det problematisk å oppnå nasjonal og internasjonal konsensus om bruk av tvangsmidler i en konflikt hvor vitale nasjonale interesser ikke står på spill. Et siste problem er at er det vanskelig å bruke trusler om tvangsmakt med en utenrikspolitisk målsetning om å fjerne en statsledelse. Da kan selv en tilsynelatende svært alvorlig trussel mislykkes. Sett i lys av dette, var utilstrekkelig alvorlighet en plausibel rasjonalistisk forklaring på hvorfor militærregimet på Haiti ikke bøyde av for truslene om økonomiske sanksjoner og en tilhørende militær sjøblokade. Da det til sist ble truet med en militær intervensjon, var USAs status som supermakt var i seg selv ikke en tilstrekkelig betingelse for å tvinge frem militærregimets avgang. USA måtte altså vise at landet var fullt i stand og villige til å iverksette en militær invasjon for at regimet skulle bøye av. Da denne alvorlige trusselen til sist også fremstod som troverdig, var det rasjonelt for Haitis ledere å bøye av.