Sammendrag
I denne studien belyses nærmere forutsetninger for og problemer ved det å være en intellektuell under et totalitært og et demokratisk regime. Denne vide og generelle innfallsvinkelen anvendes på et konkret tilfelle, de russiske intellektuelle og deres rolle før og etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Med intellektuelle menes her de som under sovjettiden fungerte som aktive regimekritikere og som motarbeidet regimets politiske ensretting. Disse ble igjen referert til som "intelligentsiaen", et særrussisk begrep som debatten den gang og i dag struktureres rundt. Det er sider ved intelligentsiaens selvforståelse og rolleforventninger som er det sentrale i denne oppgaven. Ut av dette temaet springer følgende tre problemstillinger som jeg i denne studien ønsker å besvare:
På hvilken måte påvirker det totalitære og demokratiske regimet den regimekritiske intelligentsiaens rolle i henholdsvis Sovjetunionen og dagens Russland?
Hvordan søker intelligentsiaen å sikre sin selvstendighet under disse to regimetilstandene?
Hva er årsaken til at man snakker om en identitetskrise blant intelligentsiaen i dagens Russland?
For å antyde mulige svar på disse spørsmålene anvendes teoretiske perspektiver fra i første rekke Zygmunt Bauman og Pierre Bourdieu. Bauman er i sine arbeider er opptatt av å beskrive overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunn. Det er hans forståelse av disse samfunnstilstandene som ligger til grunn for å vurdere henholdsvis Sovjetunionen og Russland som to ulike regimer. Foruten perspektiver fra Bauman, belyser jeg med støtte i Bourdieu, hvordan "intelligentsiaen" som et begrep og som en konkret samfunnsgruppe inngår i formingen av sosiale diskurser. Felles for Bauman og Bourdieu er at de søker å avdekke maktbruk hvor dette ikke kan identifiseres på overflaten. En sentral målsetning for denne oppgaven er å synliggjøre den maktbruk som ligger i det å kunne definere intelligentsiaens attributter.
Analysen gjøres i to skritt: Den første analyserer intelligentsiaen selvforståelse og rolle fra 1917 og frem til systemskifte i 1991. Andre del tar for seg tiden etter kommunismens fall. La meg kort oppsummere de viktigste funnene. Før revolusjonen i 1917 foregikk det et intens ordskifte om hvem som tilhørte den russiske intelligentsiaen. Dette var en narrativ maktkamp med mange ulike aktører som hadde det til felles at de ønsket å påvirke Russlands utvikling. Bolsjevikene som kom til makten i 1917, forsto den politiske betydningen som lå i intelligentsiabegrepet. Derfor søkte de å konstruere en hegemonisk definisjon av en ny sovjetisk intelligentsia som et ledd i regimets moderniseringsstrategi. Likevel kunne man ikke forhindre at det forelå en kontinuitet i samfunnets sosiale oppbygging fra tsartiden. Det viktigste var her den hierarkiske samfunnsstrukturen og fraværet av en sivil sfære og offentlighet. Dette var selve intelligentsiaens opprinnelige og vedvarende konstituerende prinsipp - intelligentsiaen som bærer av et element av opposisjon til de politiske myndighetene. Denne intelligentsiaen ble samfunnets alternative meningsprodusent og utfordret den politiske maktens dominans.
Andre del identifiserer innledningsvis hvordan grunnleggende brudd med det forrige regimet utfordrer den selvforståelsen intelligentsiaen utviklet under sovjetregimet. Viktig her er hvordan bortfallet av en uttalt fiende og et regime uten toleransen for annerledestenkende, har gjort det dissenterende ordet ufarlig. Demokratiets innerste vesen fordrer meningstrid mellom opponenter uten en gitt eksklusivitet for en bestemt gruppe. Den regimekritiske intelligentsiaen kan under slike vilkår ikke opprettholde sitt fortolkningshegemoni på en alternativ verdensanskuelse. Den er redusert til en av mange deltagere og interessegrupperinger. En videre konsekvens av kommunismens fall er hvordan intelligentsiaen ikke lenger makter å fremstå som en enhetlig bevegelse under markøren regimekritikk. Kritikken savner et bestemt holdepunkt som den kan rette seg mot. Dermed brytes intelligentsiaen ned i en rekke divergerende oppfatninger omkring Russlands politiske utvikling. Debatten som har pågått i russiske aviser og tidsskrifter speiler dette, der en gruppe søker å definere seg selv i lys av de endrede regimebetingelsene. Grunnen til at denne debatten her føres med en langt større intensitet enn i Vesten, har å gjøre med intelligentsiaens erfaringsbakgrunn og nærheten til en tid da den var høyt verdsatt. Summen av de ovennevnte utviklingstrekk er en identitetskrise blant intelligentsiaen.