Abstract
Hensikten med avhandlingen er å beskrive det norske kongehusets endrede autoritet, dets påvirkningskraft og betydning som samfunnsinstitusjon siden 1905.
Det blir klargjort hva som forstås med monarki og hvilke oppgaver/funksjoner institusjonen har i en moderne nasjon styrt etter parlamentariske prinsipper. Monarkens funksjon blir drøftet i lys av begreper som makt, innflytelse og autoritet. Autoritetsbegrepet blir avgrenset mot tilslektede begreper i politisk teori.
Max Webers teori om autoritet er det teoretiske rammeverket for avhandlingen. Weber identifiserer tre hovedformer av begrepet, den karismatiske, den tradisjonelle og den legalrasjonelle autoritet. Begrepene brukes som mal for en beskrivelse av monarkiets skiftende autoritet. I denne delen av avhandlingen er det knyttet an til teologisk-, makrohistorisk- og norsk politisk historisk forskning.
Hoveddelen av arbeidet beskriver kongens autoritet i vårt politiske system hans medvirkning under norske regjeringsdannelser over en 60-årsperiode. Perioden er preget av en gradvis parlamentarisk modning fra en tid da kongens politiske funksjon var betydningsfull til en situasjon der rutiner og sedvane i så måte har gitt kongen, i videste forstand, en birolle. Det er trukket paralleller til den tilsvarende utviklingen i Storbritannia.
I norsk historie regnes kongens rolle under dannelsen av regjeringen Hornsrud for å være en avgjørende betydning for arbeiderbevegelsens tilslutning til kongedømmet. I avhandlingen blir det, etter en gjennomgang av kong Haakons funksjon ved regjeringsdannelsene fra 1908 til 1928, reist tvil om i hvilken grad kongens personlige initiativ var av betydning for at Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt.
Det weberianske perspektivet på autoritet har sine åpenbare metodiske svakheter ved at idealtypene kan overlappe og til dels påvirke hverandre. Klare årsakssammenhenger blir derfor vanskelig å avdekke. Metodisk sett har det derfor vært viktig å blottstille de teoretiske svakhetene knyttet til typologiseringen. Det er også knyttet kommentarer til Knut Ola Jonsruds hovedfagsavhandling om monarkiets legitimitet i det norske samfunn som i. stor grad bygger på David Beethams legitimitetsteori.
I den norske monarkilitteraturen de siste tiårene har den britiske skribenten og forskeren Walter Bagehot vært en gjenganger, om enn på et overfladisk plan. Den britiske monarkidebatten, som preges av en dypere akademisk engasjement, har på en annen måte enn den norske, tatt Bagehot på alvor. I avhandlingen blir det lagt vekt på å beskrive sider ved den britiske debattensom kan utvide perspektivet på det norske monarkiets betydning og autoritet.
I et avsluttende kapittel anvendes begrepsapparat og historisk empiri for å beskrive monarkiet i nåtid og i en mulig fremtid. Den amerikanske sosiologen Richard Sennetts arbeider knyttet til offentlighetens skiftende arenafunksjon, blir anvendt som et tilleggsperspektiv til monarkiets fremtidige funksjon.