Sammendrag
Sammendrag:
Overgangen til inflasjonsregime i pengepolitikken representerer et brudd med en lang tradisjon for fastkursregimer i Norge. Overgangen til inflasjonsregime foregikk gradvis; et viktig steg ble tatt ved sentralbanksjef Svein Gjedrems omtolking av valutaforskriften i 1999, mens innretningen av pengepolitikken ble formalisert og tilpasset innretningen av finanspolitikken i 2001. Denne endringen i pengepolitikkens styringsmål er utgangspunktet for oppgaven. Spørsmålet som blir analysert er om Norge gikk bort fra fastkursordningen fordi det var blitt praktisk umulig å føre en slik politikk etter liberaliseringen av de internasjonale kapitalmarkedene, eller om omleggingen skyldtes endringer i idéorientering eller vellykket interesseartikulering på nasjonalt plan.
Oppgavens problemstilling er formulert som følger:
Hvordan forklarer vi endringen i Norges pengepolitiske styringsmål, fra fastkursorientering til inflasjonsmål?
Målsettingen for analysen har vært å identifisere hvilke drivkrefter som lå bak regimeendringen. Innretningen av pengepolitikken før og etter regimeskiftet blir gjennom analysen behandlet som to forskjellige observasjonsenheter med utfallsulikhet. Tre analytiske perspektiver blir brukt for å forklare utfallsulikheten. Teorivalgene reflekterer at analysen dels er en komparativ studie, siden den opererer med to ulike observasjonsenheter, og dels faller innenfor fagområdet internasjonal politikk, siden pengepolitikken er en del av en stats utenrikspolitiske økonomi. På systemnivå har jeg studert betydningen av internasjonale rammebetingelser i form av spekulasjonsangrep og asymmetriske sjokk. På nasjonalt nivå har jeg benyttet et idéperspektiv som studerer hvordan endringer i sentrale statlige aktørers idéorientering påvirker utfall. Endelig har jeg benyttet et interesseperspektiv på samfunnsnivå, som studerer betydningen av endringer i sentrale aktørers interesseartikulering.
Ut fra analysen kan man konkludere at internasjonale enkelthendelser, studert i et perspektiv der aktørenes rasjonalitet er strengt instrumentell, ikke er tilstrekkelig for å forklare politikkutfall. Det er dermed ikke sannsynliggjort noen klar direkte kausalsammenheng mellom internasjonale endringer og utfall. Ved å studere aktørenes handlinger i sammenheng med den rådende idéorientering øker forståelsen av regimeendringen, noe som sannsynliggjør en kausalsammenheng mellom endringer i de rådende ideer og utfall. Det kan således konkluderes at idéperspektivet har på størst forklaringskraft i analysen av hvordan og hvorfor regimeendringen startet. Det kan videre argumenteres at internasjonal endring har hatt en indirekte effekt på utfall, gjennom læring. Internasjonale problemer startet en læringsprosess, som igjen førte til regimeendring. Ved å studere betydningen av interessedannelse, i form av parlamentarisk uro, økte forståelsen av den formaliseringen og videreføringen av pengepolitikken som forskriften fra 2001 representerte. Analysen er således et eksempel på at flere uavhengige variable kan bidra med forklaringskraft på utfall, og til dels supplere hverandre.