Sammendrag
Hovedoppgaven er skrevet innen området internasjonal politikk.
Oppgavens tema har vært ideologiens funksjon i forholdet mellom Sovjetunionen og landene i Sentral- og Øst-Europa, med Polen og DDR som case-studier. Problemstilling: Hvorledes ideologien fungerte som legitimitetsgrunnlag a) for Sovjetunionens hegemoni i Øst-Europa, b) for de østeuropeiske kommunistregimenes maktmonopol, samt hvilken reell betydning ideologien hadde for regimenes konkrete policyutforming.
Jeg har gjennom en empirisk analyse av den sovjetiske østeuropapolitikken fra Stalin til Gorbatsjov søkt å belyse ideologiens funksjon.
Jeg tok utgangspunkt i skillet mellom fundamental ideologi eller dogmer, og operativ eller offisiell ideologi. Den fundamentale ideologien består av grunnleggende prinsipper som påvirker den praktiske politikken, men er selv upåvirket av denne. Operasjonell ideologi er mindre stabil, og kan defineres som tilpassing av de fundamentale prinsipper til den politiske virkelighet. Selv om de to nivåene interagerer med hverandre er de ikke nødvendigvis identiske, og hvis et regime har valget mellom dogmatisk å etterfølge de fundamentale ideologiske prinsipper eller pragmatisk å bryte med dem av politiske hensyn var min hypotese at sannsynligheten er stor for at den pragmatiske linjen vil seire.
Den empiriske undersøkelsen styrket denne hypotesen. Idet jeg anvendte to typer kildemateriale - taler og offentlige uttalelser fra ledende partihold i Sovjetunionen og Øst-Europa, og vestlige analyser av sovjetisk og østeuropeisk politikk og ideologi - fikk jeg skilt ut følgende hovedtrekk ved utviklingen 1945 - 1989:
Hovedresultater: - Ideologien spilte en avgjørende rolle som offisiell legitimering av den praktiske politikken. Enhver politisk linje ble fremstilt som leninisme, enten man førte en stalinistisk ensrettingspolitikk eller en liberal reformpolitikk. De fundamentale ideologiske dogmer kan på denne måte sies å ha spilt like stor rolle for det sovjetiske som for de østeuropeiske regimene. Sovjetunionens hegemoni over de andre sosialistisk styrte landene i Warszawapakten ble begrunnet med landets posisjon som ideologisk ledernasjon, som i kraft av sin lange ansiennitet som sosialistisk stat skulle være ledende blant likemenn i den internasjonale sosialistiske bevegelse. På sin side kunne de lokale østeuropeiske satelittregimene begrunne sine maktmonopol med at kommunistpartiene var arbeiderklassens avantgarde, som i kraft av sin bevissthet om de historisk korrekte utviklingslinjer måtte ha en ledende rolle i samfunnet. Det skal heller ikke utelukkes at ideologien var med på å påvirke aktørenes persepsjoner av den politiske situasjon, og således ha hatt i det minste indirekte effekt på den politiske beslutningsprosess, ved siden av realpolitiske vurderinger.
- Imidlertid var det stor forskjell på den formelle og den reelle innflytelse ideologien hadde på praktisk politikk. Sovjetunionen førte hele tiden en pragmatisk linje overfor satelittregimene med hensyn til krav om absolutt rettroenhet overfor Moskvas ideologiske linje såfremt disse regimene ikke brøt med sovjetiske nasjonale interesser. Man kunne derfor tolerere "nasjonale veier" til sosialismen så lenge Sovjetunionens hegemoni ikke ble utfordret. Man kunne tolerere de økonomiske eksperimenter under Ungarns "gulasjsosialisme", men ikke landets utmelding av Warszawapakten. Romanias utfordrende rolle overfor supermakten ble tolerert fordi Ceacescu-regimets kontroll var total, men ikke Tsjekkoslovakias "sosialisme med et menneskelig ansikt". Jeg finner derfor at nasjonale interesser synes å være en bedre forklaringsmodell for sovjetisk østeuropapolitikk enn ideologiske hensyn.
- Selv om de lokale østeuropeiske regimene legitimerte sitt maktmonopol med marxismen-leninismens dogmer, klarte man aldri å bygge opp et de facto legitimitetsgrunnlag overfor egne befolkninger. For det første ble disse regimene aldri kvitt sitt stempel som marionetter for en fremmed hegemoni, og for det andre ødela den pragmatiske bruken av operativ ideologi som apologi for skiftende og krisepreget praktisk politikk enhver troverdighet for regimenes ideologiske styrke.
- Etter at Mikhail Gorbatsjov eksplisitt hadde erklært sovjetisk militær tilbaketrekning fra bufferstatene langs landets vestgrense, hvor de hadde stått siden 2. verdenskrig og således utgjort en permanent trussel om intervensjon dersom Sovjetunionens satelittregimer var truet av opposisjonelle krefter, eller dersom regimene selv trosset Sovjetunionens interesser i utillatelig grad - var i virkeligheten disse regimers maktmonopol uten grunnlag. Så snart budskapet var oppfattet av opposisjonen, feide man de østeuropeiske regimene over ende i - med unntak av Romania - ublodige revolusjoner. Imidlertid er det min påstand at sovjetregimet ikke hadde til hensikt en slik utvikling. Snarere ønsket Gorbatsjov reformvennlige regimer som innenfor rammen av det sosialistiske system ville effektivisere og modernisere dette systemet på et bredere legitimitetsgrunnlag. Men tiden hadde løpt fra en "finlandiseringsløsning". Man hadde undervurdert i hvor stor grad regimenes legitimitetsgrunnlag hadde sviktet.