Sammendrag
Bør en nasjonal identitet ligge til grunn for et samfunnsborgerskap i pluralistiske stater? Dette er spørsmålet denne masteroppgaven belyser. Jeg benytter normativ analyse for å besvare problemstillingen, der formålet er å komme frem til en posisjon, som kan kalles et realitetsforankret ideal. Analysen tar utgangspunkt i David Millers modell, som forsvarer en moderat form for nasjonal identitet som grunnlag for samfunnsborgerskap. Millers mest sentrale argument er at kun en nasjonal identitet kan bringe frem en følelse av solidaritet i befolkningen, som stikker så dypt og favner så bredt at det er mulig å oppnå idealet om sosial rettferdighet, gjennom omfordeling av goder.
Jeg argumenterer for at individuell frihet også er en sentral verdi for samfunnsborgerskap, som sikrer at individer står fritt til å følge sine egne overbevisninger. Millers løsning ved å inkludere innvandrere i en offentlig debatt, overvurderer deres evne til deltakelse og kan derfor ikke sikre denne verdien i tilstrekkelig grad. Videre må det kausale premisset om forbindelsen mellom en nasjonal identitet og solidaritet videreutvikles. Empiriske eksempler tyder på at den nasjonale identitets rolle ikke er uavhengig av et bestemt kulturelt innhold. Dette leder oss inn på ideen om en tynnere politisk form for identitet, kalt konstitusjonell patriotisme, kan være tilstrekkelig for å bygge solidaritet og tillit i et samfunn. Jeg konkluderer med at en slik modell fremstår som mer legitim i et pluralistisk samfunn, fordi den tilbyr en mer inkluderende identitet. Samtidig er det usikkert om det er realistisk at stater kan være kulturelt nøytrale, noe som taler for at enkelte grupperettigheter bør etableres for å sikre individuell frihet.