Sammendrag
Tiårene rundt 1900 var en overgangstid mellom 1800-tallets liberalistiske, og mellomkrigstidens mer utilitaristiske og uttrykkelig samfunnsorienterte, kontraktsrett. Avhandlingen er en rettshistorisk studie av hvordan rettsforskere, Stortinget og Høyesterett bidro til endringer i kontraktsrettens innhold i denne overgangstiden. Først analyserer avhandlingen noen samtidige idéstrømninger som innvirket på disse endringene, og som gir en nødvendig kontekst for å forstå hvorfor endringene skjedde. Disse idéstrømningene dreide seg for det første om politiske debatter knyttet til samtidens polariserte offentlighet, som sto mellom kapitalisme og sosialisme, borgerskap og arbeiderklasse, og liberalisme og intervensjonisme. For det andre dreide de seg om juridisk-vitenskapelige debatter om "retshandlers" rettsstiftende element, rettens 'virkelighetsnærhet', dommerens rettsskapende myndighet, og romerrettens plass i norsk rettstenkning. Deretter studerer avhandlingen rettsutviklingen innenfor tre konkrete kontraktsrettslige temaer, som løpende kobles opp mot de ovenfor skisserte idéstrømningene, samt til utbruddet av første verdenskrig og den nytenkningen av økonomisk politikk dette innebar i Norge. De tre temaene er inngrep i den formelle kontraktsfriheten, den prekontraktuelle opplysningsplikten og condictio indebiti. Endringene innenfor disse kontraktsrettsområdene besto i en økning i preseptorisk kontraktslovgivning til vern av den såkalt "svake" part, en reform av de alminnelige ugyldighetsreglene, sementeringen av en streng opplysningsplikt og en endring av condictio indebiti fra å være en forutberegnelig regel med romerrettslige røtter, til å bestå av en skjønnsmessig avveining av reelle hensyn i hvert enkelt tilfelle.