Sammendrag
I perioden 08.08.2022–02.09.2022 gjennomførte Kulturhistorisk museum en utgravning av en hellerlokalitet (ID244097) ved Hellerheia i Buheii Vindkraftverk, Kvinesdal kommune, Agder. Lokaliteten ligger på et fjellplatå rundt 700 moh., i et lite dalføre. Det var lite kunnskap om kulturminnene i området før Vest-Agder fylkeskommune gjennomførte en registrering i 2018. Lokaliteten ble undersøkt ved manuell avtorving, prøveruter og mekanisk-stratigrafisk rutegraving, samt dokumentert ved innmåling, foto og 3D-dokumentasjon. 56,1 m2 ble manuelt avtorvet, og 12,65 m2 ble håndgravd i ruter, prøveruter og kvadranter. Utgravningen var konsentrert rundt to hovedområder; 2 og 3. Tørrmurene som var knyttet til anlegget ble rekonstruert mot slutten av utgravningen. Det ble gjort til sammen 109 gjenstandsfunn under utgravningen; 6 av jern, 89 av flint, 11 av kvarts, 2 av bergart og 1 av bergkrystall. Av jerngjenstandene var det blant annet en kniv og et ildstål. Flintmaterialet består hovedsakelig av ildflint, men det er også flere avslag gir assosiasjoner til flateretusjering. Det ble videre funnet 268,9 gram (1674 fragmenter) med bein, som ble analysert hos Arkeologerna i Lund. Det ble identifisert et nokså stort antall ulike dyrearter i forhold til mengden. Reinsdyr synes å dominere, men det foreligger også bein av flere fuglearter, fiskearter, sau/geit og hjort. Sammensetningen av materialet underbygger at lokaliteten fungerte som et utgangspunkt for jakt- og fangst, og at aktiviteten hovedsakelig var rettet mot reinsjakt. Ved Tandemlaboratoriet, Uppsala, ble det gjort elleve dateringer av trekullprøver fra ulike kontekster, og fem dateringer av beinfragmenter (to av reinsdyr, ett sau/geit og to av mulig sau/geit). 12 av prøvene er tidfestet til 1200-tallet og den tidligste del av 1300-tallet, én til merovingertid, tre til etterreformatorisk tid. 36 jordkjemiske prøver ble fosfatkartert ved KHM, uten signifikante resultater. Det ble tatt en mikromorfologisk prøve i en profil med kulturlag, som antyder at produksjon eller oppvarming av bjørkebek har foregått, muligens for å skjefte piler. Lokaliteten ble anvendt gjennom store deler av 1200-tallet, og trolig ble tørrmurene konstruert tidlig i denne bruksfasen. Anlegget manglet store beindynger, og bør derfor ikke defineres som et massefangstanlegg. Tvert om tyder det innsamlede materialet på en at driften har vært relativt begrenset i forhold til andre anlegg fra samme tidsperiode. Lokaliteten gir derimot det eneste utgravde i sitt slag og det gir derfor et unikt innblikk i en annen tilnærming til reinsdyrjakten, som når sitt toppunkt i dette tidsrommet i Sør-Norge.
Prosjektleder: Axel Mjærum.