Sukk fra dypet. Litterær og filmatisk iscenesettelse av erindring

Abstract

Denne oppgaven er en nærlesning av Thomas De Quincey Suspiria de Profundis (1845) og Luca Guadagninos Suspiria (2018). Jeg undersøker erindringen rolle i de respektive verkene, og hvordan den kommer til uttrykk i iscenesettelsen. I analysen av Suspiria de Profundis undersøker jeg forholdet mellom barnets usigelige oppleve og den voksne verbalisering. Jeg tar utgangspunkt i en av selvbiografiens sentrale scener, den unge De Quincey siste avskjed med sin døde søster. I Suspiria (2018) undersøker jeg hvordan filmens iscenesettelse, klipping og behandling av kropper, er en måte for filmen å nærme seg fortiden. Jeg sammenligner Suspiria med noen av Guadagninos tidligere filmer for å kunne peke på det spesifikke ved Suspirias iscenesettelse. Det står et traume sentralt i både boken og filmen som gjør det nærliggende å se dem oppimot hverandre. I det avsluttende kapittelet diskuterer noen berøringspunkter ved deres iscenesettelser, blant annet hvordan de begge beveger seg begge i sjiktet mellom tegn og språk, gjentagelsen som motiv og deres arbeid med parallellitet.