Sammendrag
Hvordan kan musikkering påvirke demensrammedes reduserte erindringsevne? Hva slags innvirkning har denne avtagende erindringsevnen på demensrammedes identitet og livskvalitet? Kan musikkering anvendes som et hjelpetiltak og gi den demensrammede nye handlingsmuligheter i en ellers begrensende tilværelse? Denne avhandlingen søker å besvare disse spørsmålene gjennom samtaler med mennesker som lever med demenstilstanden i hverdagen. Avhandlingen tar stilling til forholdet mellom musikk, identitet og demens med et teoretisk rammeverk forankret i narrativ identitetsteori og Even Ruuds skildring av musikk og identitet. Demensrammedes følelser, refleksjoner, erfaringer og livsverden belyses gjennom kvalitative dybdeintervjuer forankret i en fenomenologisk metodologisk tilnærming og en modifisert og tilpasset variant av dagbokmetoden for å utvide vår forståelse av temaet fra et salutogent og personsentrert perspektiv. Tematikken er blitt skildret på tvers av forskjellige akademiske fagområder og tidligere litteratur gir et klart bilde av de sentrale emnene avhandlingen tar utgangspunkt i. På den andre siden finnes det få studier som belyser sammenhengen mellom musikkens minneinduserende egenskaper og demensrammedes identitet og handlingsevne. Avhandlingen viser verdien av personsentrert omsorg og tilpasset lytting i arbeid med demensrammede. Musikken den rammede har et etablert forhold til inneholder et mangfold av selvbiografiske minner som kan induseres gjennom musikkering. Disse selvbiografiske minnene behandles gjennom avhandlingen som identitetens byggemateriale, et byggemateriale som blir tåkebelagt og utilgjengelig gjennom demensutviklingen. Musikkering, både ved musikkterapi og selvstendig musikkering uten terapeutisk veiledning, kan fjerne denne tåken og gjenforene den demensrammede med sine definerende selvbiografiske minner. Musikken blir et erindringsspeil, et speil som tillater den demensrammede å se seg selv i refleksjonen.