Abstract
Denne oppgaven er en idéhistorisk undersøkelse av hvordan læreren, skolelederen og forfatteren Mosse Jørgensen (1921–2009) forsøkte å demokratisere den offentlige skolen, med boka En nødvendig skole: plan for et forsøk (1972). Oppgaven skal vise hvordan Jørgensen formulerte og fremmet en forsøksplan for et skoledemokrati, innenfor den offentlige skolens rammebetingelser, og hvilken effekt ytringen hennes oppnådde. En nødvendig skole består av en plan for å prøve ut et skoledemokrati – en skoleform som gir elevene den samme medbestemmelsesretten som lærerne og andre ansatte – på ungdomstrinnet i Oslo. Til tross for et livslangt pedagogisk og skolepolitisk arbeid er Jørgensens skoletenkning minimalt behandlet i akademisk sammenheng. De få tilfellene begrenser seg til rollen hennes som Forsøksgymnasets første rektor fra 1967 til 1968. Denne oppgaven skal derfor løfte fram Jørgensens neste «trekk» – da hun var gått av som rektor ved Forsøksgymnaset – for å vinne ny innsikt i Jørgensens pionerarbeid for en demokratisk skoleform, som fortjener en plass i norsk skolehistorie. Tesen det argumenteres for er at Jørgensen formulerte et konkurrerende skolebegrep – skoledemokrati – som bedre enn enhetsskolen selv skulle kunne realisere enhetsskolens uttalte mål i Læreplanen av 1960 om å gjøre skolen til et «demokratisk samfunn i miniatyr» for å «fremje vyrdnad hos dei unge for demokratiske ideal». Oppgaven skal være et bidrag i forskningsfeltet omkring skolens demokratiopplæring, gjennom å vise hvordan Jørgensen på 1970-tallet problematiserte den offentlige skolens form for elevmedvirkning. Mens den tradisjonelle skolen hovedsakelig formidlet kunnskap om demokrati, skulle elevenes demokratiske praksis være skoledemokratiets styrende prinsipp og eksistensberettigelse.