Sammendrag
Politiske partier fungerer som bindeleddet mellom samfunn og stat, og er essensielle for at moderne demokratiet skal fungere. I Makt- og demokratiutredningen fra 2003 kom det frem at demokratiet har vært igjennom en tilbakegang som følge av partiutviklingen gjennom andre halvdel av 1900-tallet. Der partiene før var organisasjoner med sterk tilknytning til folket, med bred evne til å mobilisere medlemmer og velgere, har de i stor grad mistet denne tilknytningen. Dette er også noe faglitteraturen, deriblant Katz og Mair (1995) har pekt på; med lavere demokratisk deltakelse i samfunnet og nedgang i både partimedlemskap og partiidentifisering. Problemstillingen tar utgangspunkt i hvorvidt partienes normative syn på egen rolle har endret seg i takt med partiutviklingen som vi finner i både empiri og teori. Analysen er avgrenset til Norge i perioden 1945-2021, og fokuserer på Arbeiderpartiet og Høyre som de to dominerende styringspartiene i denne perioden. Datamaterialet består av fem partiprogrammer fra hvert parti, jevnt fordelt utover analyseperioden. Det metodiske grunnlaget til oppgaven er en kvalitativ innholdsanalyse, basert på et teoretisk rammeverk utarbeidet i oppgaven. Resultatene fra den kvalitative analysen viser at det har vært en høy grad av stabilitet i partienes demokratisyn og syn på egen rolle, og videre forskning må til for å undersøke sammenhengen mellom partienes normative syn og den faktiske partiutviklingen.