Sammendrag
Under okkupasjonen av Norge 1940-1945, ble omtrent 3000 flyktninger loset fra Tysfjord til Sverige. Hjemmene til lulesamiske familier ble stoppesteder for flyktninger langveisfra, både nordmenn og utlendinger. I masteroppgaven undersøker jeg hvordan det lulesamiske lokalsamfunnet aktivt bedrev motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten, til tross for særs vanskelig naturterreng og omstendigheter. Menn, kvinner og barn var alle engasjerte, og risikerte egne liv i arbeidet med å få flyktningene trygt over grensa. Flyktninger ble innlosjert hos familier, fikk omsydde klær og mat. Det samiske står sentralt i svaret på hvorfor flyktningtrafikken var så vellykket som den var. Det andre momentet jeg undersøker i masteroppgaven er hvordan den lulesamiske befolkningen ble anklaget for landssvik i årene etter okkupasjonen. Ett av hovedargumentene er at rasistiske fordommer og holdninger mot den samiske befolkningen og deres kultur, gjorde at feilaktige påstander om befolkningen i Tysfjord fikk leve lenge etter okkupasjonen var over. Mange bar i det stille på ubehandlede traumer fra både okkupasjonsårene og landssvikanklagene, og dette ser man fremdeles påvirker yngre generasjoner i dag. Av flere årsaker, tok kampen for å rette opp gammel urett lang tid. Først i 2019 kom en offentlig beklagelse fra den daværende forsvarsministeren. Beklagelsen gjorde at tidsvitner og etterkommere fikk muligheten til å lege dype sår etter 75 år. Hendelsesforløpet rundt en minnebauta i Musken, satt opp 20 år før den ble offisielt avduket, blir også undersøkt nærmere. Gamle Tysfjord kommune, nasjonale myndigheter og interne diskusjoner har alle hatt betydning for denne saken. Masteroppgaven er basert på et omfattende skriftlig materiale, bestående av kildematerialer samlet inn fra ulike arkiver, og litterære verk og artikler som omtaler lostrafikken. I tillegg blir nye, selvstendige, innsamlede muntlige kilder av tidsvitner, etterkommere og sentrale aktører brukt aktivt gjennom oppgaven.