Sammendrag
Vladimir Putins forslag til grunnlovsendringer ble presentert som et tiltak for å styrke demokratiet ved at presidentens makt skulle deles med flere institusjoner og at presidentperioden skulle være kun to perioder. Men i mars 2020, etter at endringene til grunnlovsreformen nesten var ferdig utarbeidet, la Valentina Teresjkova fra partiet «Forent Russland» plutselig fram et nytt forslag om å nullstille Putins presidentperioder. På denne måten fikk Putin mulighet til gjenvalg som president etter 2024. Denne oppgavens formål er å undersøke hvordan makteliten presenterte grunnlovsendringene for den russiske befolkningen, for så å se på hvordan hele prosessen rundt reformen og folkeavstemningen kom til uttrykk hos den liberale opposisjonen. Underveis søker oppgaven også å belyse årsaker til at det ikke kom noen betydelig reaksjon, i form av store masseprotester, fra de opposisjonelle. Ved å benytte diskursanalyse som teori og metode retter analysen søkelys mot de underliggende virkelighetsoppfatninger som legges til grunn når opposisjonen uttaler seg om reformen, oppfatninger som også gir retning til deres handlinger. Analysen viser at i maktelitens diskurs fremstilles grunnlovsreformen som en nødvendighet for å sikre landets videre utvikling og velstand. I opposisjonens diskurs oppfattes den derimot helt fra starten av som en «løsning» for å sikre Putin makt på livstid. Det er denne oppfatningen av Putins grunnlovsreform som går igjen i hele analyseperioden. Forslaget om å nullstille Putins presidentperioder utgjør derfor ikke noe «vendepunkt» for de liberale, men oppfattes snarere som den siste brikken i spillet. Den mangelfulle mobiliseringen mot Putins reform ser ut til å skyldes at de liberale helt fra starten av er splittet og uenige seg imellom. Selv om alle liberalerne oppfatter at det sentrale i grunnlovsreformen var å bevare president Putins makt, klarer de likevel ikke å komme til enighet om en felles handlingsstrategi. Denne mangelen på felles strategi skyldtes først og fremst deres ulike syn på den gjeldende grunnloven. En del av dem er villige til å forsvare den og tar til orde for å organisere gateprotester og andre aktive handlinger. Andre derimot gir uttrykk for at grunnloven av 1993 ikke er verdt å forsvare, og inntar en nøytral stilling. Først ved forslaget om «nullstilling» tar den liberale opposisjonen initiativ til protester, men da er det allerede for sent, Covid -19 pandemien er et faktum og samfunnet stenges ned. Senere klarer de heller ikke å utarbeide en felles strategi med hensyn til folkeavstemningen, og blir ikke enige om man skal oppfordre til å stemme «nei» eller til å boikotte folkeavstemningen.