Hannah Arendt om kjærlighet, vennskap og politikk

Abstract

Hannah Arendts arbeid dreier seg om vita activa og vita contemplativa. Hun legger hovedvekten på det offentlige rom, og begreper som politikk, menneskelig pluralitet, frihet, likhet og makt er sentrale for hennes tenkning. Det er godt kjent at for Arendt er kjærligheten antipolitisk, mens vennskap står i et forhold til politikk i den forstand at det sørger for en menneskelighet i politikken. Kjærlighet er likevel viktig og er faktisk «den mest menneskelige av alle opplevelser» (Denktagebuch fra 2002). I både vennskapet og kjærligheten kommer vi den andre i møte, om enn på ulike måter. Hvordan skiller hun så mellom kjærlighet og vennskap? Hvis kjærligheten er «verdensløs», upolitisk og til og med antipolitisk, hvordan passer dette med hennes kjærlighet til verden, amor mundi? Hvorfor er vennskap, selv om det er basert på direkte personlige forhold, likevel politisk relevante? For å gi svar på disse spørsmålene går jeg først til Arendts tidlige arbeid, hennes avhandling Love and Saint Augustine, som ender med en kritikk av den kristne kjærlighetens verdensløshet (1). Jeg fortsetter deretter med det moderne menneskets hjemløshet, slik Arendt oppdager det i Rainer Maria Rilkes Duino-elegier og livet til den jødiske kvinnen Rahel Varnhagen (2). Deretter følger amor mundi, kjærlighet til verden (3), før jeg går over til kjærlighet som verdensløs lidenskap og kjærlighet som ubetinget bekreftelse (4 og 5). Til slutt drøfter jeg Arendts forståelse av vennskapet, dets verdslighet og evne til å få oss til å føle oss hjemme i verden (6), før jeg avslutter med en slags konklusjon (7).