| dc.description.abstract | Avhandlingen undersøker et kjent norsk naturfenomen i et historisk perspektiv, de høye fossene, som har fått mye oppmerksomhet i det moderne Norge, men av ulike grunner til ulike tider. Fra et tidlig tidspunkt ble de beundret som skjønne landskapselementer i norsk natur. Med utviklingen av ny vannkraftteknologi rundt 1900 dreide oppmerksomheten seg mot fossene som kilder til energiproduksjon med stor samfunnsnytte. Avhandlingens mål er å vise hvordan de ulike forestillingene om fossefallets skjønnhet og nytte tok form i ulike praksisfelter, fra midten av 1700- tallet til rundt 1920. Eksemplene er hentet fra Rjukanfossen i Telemark, Skjeggedalsfossen i Hardanger og Vettisfossen i Indre Sogn. Avhandlingen beskriver bildet av de høye fossene som trer frem i den tidlige topografiske litteraturen på 1700-tallet og i naturvitenskapelige rapporter, billedkunst og reiselitteratur på 1800-tallet. Den kartlegger de høye fossenes rolle i Den Norske Turistforenings virksomhet, og i utviklingen av turismen i Norge. Endelig følger avhandlingen de høye fossene inn i kraftutbyggingens epoke rundt 1900 hvor fossenes nye rolle reflekteres i utbyggingsplaner, arkitekttegninger, forretningskorrespondanse, presseoppslag og stortingsdokumenter. I det høye fossefallets kulturhistorie opptrer en rekke aktører i ulike roller og profesjoner, engasjert i ulike virksomheter og i ulike diskurser om fossefallenes skjønnhet og nytte. Aktørene etterlot seg et mangfoldig kildemateriale i form av tekster, tall, tegninger, kart og bilder – dokumenter som bidro til å formidle ny kunnskap og nye forestillinger om de høye fossefallene. Avhandlingen søker å avlese kildenes virkningskraft i konteksten og ettertiden og anlegger på denne måten et performativt perspektiv på aktører og kilder i fossenes kulturhistorie. Metodisk knytter avhandlingen an til aktør- /nettverksteori og «valuation studies». Avhandlingen viser at forståelsen av et naturfenomen ikke bare grunnes på vitenskapelige, tekniske og økonomiske vurderinger men også på estetisk erfaring – på sansing, opplevelse og forestillingskraft. Dette utvider den epistemologiske rammen for denne avhandlingen i forhold til andre kunnskaps- og teknologihistoriske studier. På samme måte er vektleggingen av det estetiske en perspektivutvidelse i forhold til eksisterende vassdragshistoriske studier. Selv om skjønnhet og nytte ofte betraktes som motsatte egenskaper, som uttrykk for ulike «rasjonaliteter», ser avhandlingen en sammenheng mellom skjønnheten og nytten i de høye fossefallene. Skjønnheten kan i praksis være nyttig, som i turistnæringen og nasjonsbyggingen, og nytten kan i praksis fremstå som skjønn, som i monumentale kraftanlegg og i fremtidsvisjoner opplyst av elektrisk kraft. Et hovedfunn i avhandlingen er at verdsettingen av de høye fossene til ulike tider er forankret forestillingen om «det sublime». Dette begrepet forbinder den opplevde storheten ved fossefallet i sin opprinnelige form og storheten ved det utbygde fossefallet. | en_US |