Et øye for vurdering

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg vurdering i dansefaget scenisk dans i videregående opplæring. Gjennom fire danselæreres erfaringer og refleksjoner formidles det hvilke utfordringer og dilemmaer som oppstår i deres vurderingsarbeid, hvordan man kan forstå danselæreres vurderingskompetanse og videre hvordan danselærerne gjennom sin egen praksis, kan legge til rette for en framtidsrettet og praksisnær utdanning for elevene. Med implementering av fagfornyelsen søker oppgaven også å få innsikt i- og sette ord på lærernes førsteinntrykk og opplevelser av å ta i bruk den nye læreplanen. Følgende problemstilling ble valgt; Hvordan kan lærere i scenisk dans i videregående opplæring bidra til en praksisnær og fremtidsrettet utdanning gjennom eget vurderingsarbeid? Den metodiske tilnærmingen til denne oppgaven er kvalitative forskningsintervjuer beskrevet av Kvale og Brinkmann (2017). Dernest er hovedkilden intervjudata fra fire informanter, et kollegium, ved en danselinje på Østlandet. Etter å ha gjennomført kvalitative forskningsintervjuer med hver informant endte jeg opp med 69 sider renskrevet transkribert materiale, som videre ble kodet og tematisert ved hjelp av dataprogrammet NVivo 12, og videre analysert med utgangspunkt i Saldañas (2016) fremgangsmåte for å analysere data. Oppgavens teoretiske rammeverk er spisset for å kunne gi en forståelse for hvilke aspekter og implikasjoner som oppstår i den gitte kontekst, og for å kunne svare på masteroppgavens problemstilling og forskningsspørsmål. Den består derfor både av en generell redegjørelse for vurderingsteori, utdanningspolitiske styringsdokumenter, rapporter og tidligere forskning på vurdering i kunstfag og dans. Drøftingen gjøres derfor på bakgrunn av en teoretisk generalisering i møte med resultatene av analysen. Resultatene av analysen viser at informantene har en god forståelse for vurderingens mange fasetter og fallgruver. Det er bred enighet om at fagfornyelsens endringer er kommet for å bli, og oppleves som relevant og framtidsrettet for elevenes samtid og nære fremtid. På bakgrunn av analysen legges det fram et forslag til en modell som kan bidra til å visualisere og konkretisere hvilke felt som påvirker og setter rammene for vurdering i scenisk dans faget, og muligens flere dansefag i videregående opplæring. Hovedkonklusjonen er at danselærere kan bidra til en praksisnær og fremtidsrettet utdanning gjennom egen vurderingspraksis, om rammene og handlingsrommet fra skoleverket tillater det.

This master’s thesis contributes to knowledge on assessments in the dance subject “scenisk dans” in Norwegian upper secondary education. Through the experiences and reflections of four dance teachers, we can identify the challenges and dilemmas that arise in their assessment work; how to understand dance teachers’ assessment competence; and how the dance teachers, through their own practices, can facilitate a future-oriented and authentic education for their students. With the implementation of the new school reform curriculum renewal, the thesis also seeks to gain insight into, and put into words, the teachers’ first impressions and experiences of adopting the new curriculum. The study aims to answer the research question “How can teachers of ‘scenisk dans’ in Norwegian upper secondary education contribute to a practical and future-oriented education through their own assessment practice?” The methodological approach is qualitative research interviews, as described by Kvale and Brinkmann (2017). The main data source is interviews with four informants, a collegium, from a upper secondary school in Eastern Norway. The interview yielded 69 pages of cleaned, transcribed material, which were further coded and thematized using NVivo 12 software and then analyzed based on Saldaña’s (2016) method for data analysis. The theoretical framework of the thesis was chosen to provide an understanding of which aspects and implications arise in the given context, and to answer the research questions. It consists of both a general account of assessment theory; educational policy management documents; reports; and previous research on assessment in the arts, including dance. The discussion is based on a theoretical generalization in response to the analytical results. The results of the analysis show that the informants have a good understanding of assessment’s many facets and pitfalls. There is broad agreement amongst the informants that the curriculum renewal’s reforms are here to stay, and they are perceived as both relevant and future-oriented for the students’ present and near future. Based on the analysis, a model is proposed to help visualize and confirm which fields influence and set the framework for assessment in “scenisk dans”, and possibly other dance subjects, in Norwegian upper secondary education. The main finding is that dance teachers can contribute to an authentic and future-oriented education through their own assessment practices, if the framework and school administration allow it.