| dc.description.abstract | Bakgrunn og mål: Mange barn og unge rammes av potensielt traumatiserende hendelser. Diagnostiseringen av disse barna regnes som mangelfull. I revideringen av diagnosesystemene DSM-5 og ICD-11 ble ulike valg som skiller konseptualiseringen av PTSD tatt. Hvilken betydning endringene fikk for diagnostisering av barn og unge, og hvorvidt diagnosesystemene tok nok hensyn til deres utvikling, er lite forsket på. Vi trenger å vite mer om forskjellen vil påvirke hvilke barn og unge som oppfyller kriteriene for PTSD. Er systemene sensitive for at barn uttrykker symptomer annerledes enn voksne. Har det betydning hvilket system som anvendes på hvem som får behandling? I denne studien undersøker vi betydningen av de ulike diagnostiske tilnærmingene til PTSD i DSM-5 og ICD-11 for barn og unge med faktorene: prevalens, enighet, komorbiditet og prediktorer. Metode: Hovedoppgaven baserer seg på data innhentet fra studier gjennomført ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Utvalg én består av barn og unge henvist til barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) over hele Norge og ett av Statens Barnehus. Utvalg to består av barn og unge henvist til BUP. Det tredje utvalget består av barn henvist til kommunale tjenester for psykisk helse for trinnvis TF-CBT-behandling. Det samlede utvalget bestod av 290 barn og unge (7-18 år). Samtlige ble kartlagt for traumeeksponering med selvrapporteringsskjemaet KATES-2. Det ble i et utvalg på 106 deltakere undersøkt tilleggsvansker med spørreskjema Short Mood and Feeling Questionnaire, 165 omsorgspersoner besvarte selvrapporteringsskjemaet Pediatrisk symptomsjekkliste-17. Frekvensanalyse ble brukt for å finne prevalens av PTSD. Krysstabellanalyse ble brukt for å undersøke diagnostisk enighet i DSM-5 og ICD-11. For å undersøke prevalens av symptomkategoriene ble det gjennomført frekvensanalyse på dikotome variabler. Vi undersøkte komorbiditet med frekvensanalyse på dikotome variabler. Vi brukte multippel logistisk regresjonsanalyse for å estimere prediktive verdier. Resultater: Resultatene viste en signifikant forskjell i prevalens mellom PTSD med DSM-5 på 55.9 % og med ICD-11 på 33.2 %. Det var en moderat grad av enighet på 74.5 % mellom diagnosene i de to diagnosesystemene. Analysene viste ved bruk DSM-5 sammenlignet med ICD-11 at flere oppfylte kriterier for gjenopplevelse (87.7 % vs. 45.8%) og aktivering (81 % vs. 64.7 %). Ved bruk av DSM-5 sammenlignet med ICD-11 ble det rapportert større overlapp mellom depresjon og PTSD (24.5 % vs. 12.3 %), og mellom oppmerksomhet og PTSD (21.8% vs. 12.1 %). Analysene viste at høyere alder påvirket sannsynlighet for å få PTSD både ved bruk av DSM-5 og ICD-11. I tillegg hadde jenter og de med høyere antall traumer høyere sannsynlighet for å få PTSD ved bruk av ICD-11. Konklusjon: Denne studien har undersøkt effekten de reviderte diagnosesystemene DSM-5 og ICD-11 har på diagnostiseringen av PTSD for barn. Resultatene indikerer at det er en betydelig forskjell mellom diagnosesystemene og at denne forskjellen kan få betydning for om barn oppfyller kriteriene for diagnosen. Forskjellene kan føre til ulikt grunnlag for tilgang til behandling, og hvilken type behandling som blir tilbudt. Begge diagnosesystemene viste overlappende symptomer mellom PTSD og depresjon, og PTSD og oppmerksomhetsvansker. Denne overlappen understreker viktigheten av å forstå PTSD hos barn som et komplekst og sammensatt tilstandsbilde – både for klinikere og for videre forskning. | nob |