"Barn skal jo ikke belastes med sånt": Voldsutsatte mødres selvforståelse av morskapet

Abstract

Formålet er å få en bredere kunnskap om hvordan kvinnene selv opplever det å være en omsorgsperson for sine barn, samtidig som de er et voldsoffer. En manglende forståelse for at det kan være en vanskelig og tidkrevende prosess å forlate en voldsutøver når det er barn involvert i bildet, kan bidra til at nære relasjonelle støttespillere som venner og familie, og profesjonelle som eksempelvis førstelinjetjenesten ikke gir de voldsutsatte mødrene støtten de trenger for å komme seg ut av den voldelige relasjonen. Oppgaven bygger på kvalitative intervjuer med seks mødre som har forlatt en voldelig partner. Intervjuene inngår i et kvalitativt materiale med 37 intervjuer med 28 kvinner og 9 menn som alle har vært utsatt for vold av partner. Informantene ble rekruttert delvis fra omfangsstudien Vold og voldtekt i Norge (Thoresen & Hjemdal, 2014) og delvis gjennom sosiale medier, i hovedsak gjennom Facebook-siden til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Intervjuene ble analysert ved hjelp av den subjektorienterte metoden Listening Guide, presentert med inspirasjon fra tematisk analyse og forstått i lys av teorien om Maternal Thinking (Ruddick, 1979) og kulturpsykologiske perspektiv. Voldsutsatte mødre inntar en rolle ovenfor barna sine først og fremst som en beskytter; de ønsker å skjerme barna sine for vold, de tar kontakt med hjelpeapparatet for barnets del, og de legger skjul på egne opplevelser med den voldelige partneren ovenfor barnet for å skåne barnet fra den belastningen det er. De streber etter en velfungerende familie slik at barna kan vokse opp i et trygt miljø, med en trygg mor og far. De inntar også en morsrolle for sine ste-barn. I frykt for å frarøve barna er farsfigur, går de på kompromiss med sine egne behov. Et funn som gikk igjen i materialet var at kvinnenes vilje til å beskytte barna overgikk frykten for den voldelige partneren, og de sto opp mot voldsutøveren om barnet deres ble vitne til vold, eller på ulike måter ble utsatt for psykisk eller psykisk mishandling. Et tydelig vendepunkt for kvinnene i flere av intervjuene var når de innså at partnerens atferd fikk konsekvenser for barna, noe som fungerte som den utløsende årsaken til oppbruddet. : Å være en omsorgsperson for barna sine samtidig som man selv befinner seg i en voldelig relasjon er komplekst, spesielt i en kontekst hvor likestillingsregimet står høyt på samfunnsnivå. Kvinnene må ta en avgjørelse om det å forlate partneren får bedre utfall for barna enn å bli i relasjonen, med tanke på at den juridiske prosessen i etterkant kan fungere som en forlengelse av misbruket. Hvordan mødrene best kan ivareta barna sine ved å beskytte dem og tilrettelegge for vekst og aksept i samfunnet er ikke en lett oppgave mens hun selv er voldsutsatt. Kvinnene har en opplevelse av seg selv som beskyttere ovenfor barna sine, og tross de vanskelige situasjonene de selv står i, og de vanskelige avgjørelsene de må ta, er det tydelig at de elsker barna sine ubetinget. Viljen deres til å beskytte barna overgår frykten for den voldelige partneren, noe som gjenspeiler dem som kjærlige mødre og sterke kvinner.