| dc.description.abstract | Bakgrunn: Mange adoptivforeldre i Norge opplever at de ikke får dekket familiens hjelpebehov. Likevel er det ingen krav om at adoptivfamilier skal få oppfølging eller hjelp utenom det ordinære, offentlige hjelpetilbudet. Når man skal vurdere hvilke hjelpetilbud adoptivfamilier eventuelt skal få, mener vi det er sentralt å ha en forståelse for hva foreldrene selv mener er viktig. Da trenger vi også å forstå mer av bakgrunnen for ønskene, deriblant deres forståelse av barnas vansker. Denne forståelsen vil vi bidra til gjennom å utforske følgende forskningsspørsmål: «Hva ønsker adoptivforeldre i Norge av hjelp? Hvordan begrunner de ønske om hjelpen? Hvordan henger dette sammen med foreldrenes forståelse av barnas vansker?». Metode: Det empiriske materialet for vår undersøkelse er hentet fra en spørreundersøkelse Folkehelseinstituttet (FHI) sendte ut i 2021 til alle 5020 familier som har adoptert et barn mellom 2003 og 2020, med unntak av stebarnsadopsjoner. I spørreundersøkelsen ble blant annet følgende åpne spørsmål stilt: «Er det andre tilbud eller hjelpetiltak du tenker at ville vært nyttig for adoptivbarn og adoptivforeldre? Er det andre gleder eller utfordringer knyttet til det å adoptere et barn du ønsker å formidle til oss?». Foreldrene kunne her skrive fritekst. Svarene på disse to spørsmålene utgjør det empiriske materialet for vår hovedoppgave. For å svare på våre forskningsspørsmål ønsket vi å utføre en systematisk kvalitativ analyse av adoptivforeldres fritekstsvar. Vi ville få frem nyansene og mangfoldet i svarene til foreldrene, samt prøve å se hvordan foreldrenes forståelser har blitt preget av kulturen. For å gjøre dette tok vi utgangspunkt i kapitler om analyse fra Magnusson og Maracek (2015) sin bok Doing Interview-based Qualitative Research. Spesifikt kapittelet om å gi mening til hva deltakere svarer, og kapittelet om å analysere implisitte kulturelle meninger. Felles for disse forskningstilnærmingene er at de legger vekt på at folk er plassert i sosiokulturelle kontekster og gir mening til livene sine ut fra de forståelsene som kontekstene tilbyr. Resultater og konklusjon: Vi var interessert i å utforske hele variasjonsbredden og fikk på den måten et mer sammensatt bilde av foreldrenes ønsker om hjelp, begrunnelser for ønskene og forståelse av barnas vansker enn tidligere forskning. Riktignok var det mange adoptivforeldre som ønsket spesialkompetanse på adopsjon, men det var også flere foreldre � som var usikre på om de ønsket dette, og flere foreldre som ikke ønsket dette. Flere adoptivforeldre hadde en psykologisk forståelse av adoptivbarnas vansker, noe vi forstår som et uttrykk for psykologiseringen av forståelsene i dagens norske samfunn. Traumer og tilknytning var sentrale begreper i foreldrenes forståelse av vanskene. Noen av foreldrene hadde en forståelse av disse begrepene som var mer «folkelig» enn psykologfaglig. Flere av foreldrene trakk frem rasisme og diskriminering som relevant for barnas vansker, men svært få foreldre beskrev ønsker om hjelp knyttet til dette. Psykologi som fag er svært individrettet og får stadig større plass i samfunnet. Dette kan være med på å gjøre at samfunnsmessige problemer, som rasisme og diskriminering, får mindre fokus. | nob |