| dc.description.abstract | Klimakriser og miljøkriser utgjør en av vår tids største kriser. Antropocen betegner den geologiske epoken vi lever i nå, som ble foreslått i takt med en økende bevissthet omkring menneskelig bidrag i klimaendringer og klimakrisene (Svensen et al., 2016, s.74). Antropocen-begrepet rommer også en kritikk, som sier at menneskelig påvirkning på jorden er for stor og må derfor reduseres. Det vil si at endring må skje, og en av arenaene for å bidra til denne endringen er gjennom skolen. I forskning om ‘utdanning for bærekraftig utvikling’ og ‘bærekraftdidaktikk’ blir skolen aktualisert som en arena for å realisere nødvendige endringer for å bremse utviklingen knyttet til klimakrisene. Samfunnsfag har en viktig rolle i skolen for å fremme dette formålet, og gjennom å vektlegge systemer og menneskelig handling går samfunnsfag direkte innpå spørsmål om hvordan klimaendringer har oppstått, og hva som kreves for å skape endringer for et mer bærekraftig samfunn (Sæther, 2019, s. 98). Elevene er målgruppen for miljøundervisning og vil derfor være en viktig stemme å løfte frem i forskningslitteraturen. Formålet med studien min har vært å belyse hvordan elever bruker kunnskapen de har fra hverdagslivet for å undersøke hvordan de tenker rundt identitet og bærekraft. I denne oppgaven har jeg brukt et opplegg med et omriss av en tenkt bærekraftig og ikke-bærekraftig person, som elevene sammen skulle fylle ut i fokusgrupper. Følgende to problemstillinger har vært gjeldende for studien: 1. Hvordan bruker elever kunnskap om identitet og relasjoner i arbeid med bærekraft for å forstå forskjellige livsstiler? 2. Hvilke perspektiver kan et individorientert undervisningsopplegg om bærekraft åpne for? Jeg har benyttet meg av et kvalitativt forskningsdesign, og dataene mine består av tre fokusgruppeintervjuer med et utvalg ungdomsskoleelever. Det ble brukt et individorientert opplegg i intervjuene, som er en tilnærming som ofte kritiseres i litteraturen for å være forenklende. Et av hovedfunnene mine er at elevene brukte individnære og forenklende forestillinger i hvordan de knytta identitet og bærekraft sammen, men samtidig kom det fram mange ulike dimensjoner: tegn, identitet, forestillinger om bærekraftengasjement, andregjøring, og hvordan det er å være ungdom. Elevene artikulerer disse dimensjonene sammen med en bærekraftdiskurs. Det viser seg at et utgangspunkt i det enkle og individnære ikke nødvendigvis utelukker muligheten for kompleksitet. Læreren må imidlertid ha evnen til å lytte og finne denne kompleksiteten i elevenes samtaler. | nob |