| dc.description.abstract | Gjenopptakelseskommisjonen ble etablert for å skape tillit til behandlingen av gjenåpningsbegjæringer og fatte innholdsmessig gode avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet. Muligheten til å få en rettskraftig dom gjenåpnet er viktig for å ivareta rettssikkerheten til det enkelte individ. Lite forskning er imidlertid viet til Gjenopptakelseskommisjonens arbeid. Gjennom en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse av Gjenopptakelseskommisjonens saker, i tidsperioden 2015 til 2020 gir denne studien et bidrag til forskningsfeltet justisfeil, samtidig som den undersøker et lite utforsket felt blant kriminologer. Den norske Gjenopptakelseskommisjonen behandler og gjenåpner alle typer straffesaker. Studiens innsamlede og analyserte statistikk viser at gjenåpningsprosenten har vært stabilt gjennom en årrekke. Mine analyser av 140 gjenåpnede straffesaker i tidsperioden 2015 til 2020 viser lovbruddskategorien vinning er overrepresentert, samtidig som omstendigheten som hyppigst har ledet til gjenåpning i Norge de siste årene er tilregnelighetsspørsmålet. Min kvalitative innholdsanalyse av 18 straffesaker gjenåpnet grunnet nye bevis og/eller omstendigheter i tidsperioden 2015 til 2020 viser at vitner og fornærmede har bevisst oppgitt uriktig informasjon. Forskning viser at vi ikke kan skille mellom sannferdig forklaringer og løgn. Funnet åpner opp for å stille spørsmål om hvorvidt man har effektive mottiltak i rettsapparatet for å forhindre uriktige vitneprov. Videre åpner dette opp for å diskutere hvorvidt politi- og påtalemyndigheten har kunnskap om kognitive forenklingsstrategier og påvirkningsfaktorer som kan preget et vitneprov. Gjenopptakelseskommisjonens retter i sine avgjørelser i enkelte tilfeller kritikk mot påtalemyndighetens behandling av straffesaker, blant annet vises det til manglende etterforskning og hypotesetesting. Likevel er ikke alle feil begått av politi- og påtalemyndighet forsettlig. Mine funn åpner opp for å diskutere om man burde bevege seg vekk fra å bruke begrepet «justismord», som gir assosiasjoner til dramatiske og forsettlige feil begått av politi- og påtalemyndigheten. Dette fordi en tanke om at gjenåpnede straffesaker skyldes kun alvorlige svik i rettsapparatet kan påvirke folks tillit til rettsapparatet. Uriktige domsavgjørelser, uansett hvor sjelden de er, en påminnelse om rettssystemets ufeilbarlighet. Risikoen for feil vil alltid eksisterer i enhver setting som involverer menneskelig dømmekraft. Likevel kan kunnskap om kommisjonens virksomhet og begjærte straffesaker bidra til å forebygge justisfeil og styrke rettssikkerheten. Gjenåpnede saker i tidsperioden 2015 til 2020 viser at justisfeil er mer sammensatt og nyansert enn det som kommer frem i den internasjonale litteraturen, «miscarriages of justice». Hva som er «feil» og «riktig» er ikke nødvendigvis sort-hvitt, og i enkelte tilfellet kan det være en gråsone. Mine analyser viser at når en justisfeil inntreffer, er det vanligvis ikke et resultat av bare én feil, men snarere en kombinasjon av hendelser. Derfor, akkurat som problemene og feilene er flerlags, må også løsningene være mangesidige. Men, for å implementere disse strategiene trenger vi en større forståelse av de medvirkende årsakene til justisfeil i Norge, og hvor feilene blir begått. Denne studien gir et lite bidrag, men muligens trenger vi en ny kontrollrapport av Gjenopptakelseskommisjonens arbeid og virksomhet. | nob |