| dc.description.abstract | Det har de siste tiårene funnet sted en utvikling på tvers av Europa relatert til økninger i lovreguleringer av religion, og særlig religiøse uttrykk i offentlig rom. Slike reguleringer omfatter ofte begrensninger av religiøse uttrykk, og dermed individers trosfrihet. Særlig religiøse symboler tilknyttet islam, som nikab, burka og hijab, har vært objekter for både generelle forbud og øvrige begrensninger. Denne type lovreguleringer identifiseres som del av europeiske staters tilnærming til økende religiøst mangfold, tilknyttet myndigheters ønsker om å beholde nasjonale verdier og sosial enhet. Gjennom denne oppgaven ser jeg nærmere på to slike lovreguleringer fra norsk kontekst, relatert til forbudet mot ansiktsdekkende plagg i barnehager og undervisningssituasjoner (2018) og reguleringen av rituell omskjæring av gutter (2014). Følgende spørsmål undersøkes i sammenheng med lovene: Hvordan balanseres forholdet mellom universell trosfrihet og økende religiøst mangfold i norsk lovgivning? På hvilket grunnlag vedtas reguleringer av trosfriheten? Hva kan slike reguleringer fortelle oss om betydningen av toleranse i praksis i møte med «den religiøse andre»? Grunnlaget for lovene undersøkes gjennom en analyse av dokumenter som strekker seg fra lovforslag til lovvedtak. Gjennom et fokus på toleranse som del av både grunnlaget for trosfrihet og for demokratiske, sekulære staters forhold til borgeres livssyn, aktualiseres også et toleranseperspektiv i analysen. Toleranseteori benyttes for å undersøke på hvilke måter toleranse kommer til uttrykk overfor religiøse minoriteter, og hva dette kan fortelle oss om toleransens rolle som del av norske myndigheters tilnærming til livssynsforskjeller. Funnene fra analysen vitner om problematiske forhold mellom majoritet og de aktuelle minoritetene – majoritetsnormer og -verdier etablerer delvis rammene for hva som oppfattes som legitim religion og for hvordan trosfriheten avveies mot andre hensyn. Dette diskuteres i lys av den større europeiske konteksten, hvor tidligere forskning har pekt på tendenser til majoritetstyranni i regulering av religionens plass i offentlig rom. Konklusjonen tilbyr refleksjoner rundt hvordan å motvirke disse tendensene i norske lovgivningsprosesser, og argumenterer for et mer inkluderende religionsbegrep, samt større inkorporering av religiøse stemmer i disse prosessene. | nob |