Abstract
Parprogrammering er en arbeidsmetodikk som ble gjort kjent gjennom den smidige(agile) utviklingsmetodikken Extreme Programming(XP). De siste årene har smidige utviklingsmetodikker fått stadig mer oppmerksomhet og utbredelse.
I denne oppgaven er det gjort et case studie på hvordan parprogrammering har blitt brukt i praksis i et stort forretningskritisk prosjekt i Telenor ASA. Systemet som prosjektet omfatter er stort og komplekst, samt at det har blitt utviklet over lengre tid av mange ulike utviklere. Vi ønsket å se om hvordan parprogrammering ble benyttet i praksis i forhold til hvordan arbeidsmetoden blir beskrevet i teorien.
Studiet ble delt opp i en første undersøkelse som samlet inn beskrivende informasjon om subjektene så som utdannelse og erfaring. Deretter er det gjennomført tre undersøkelser i etterkant av tre prosjektleveranser som samlet informasjon om subjektenes bruk av parprogrammering. I tillegg ble det utført observasjoner og intervjuer i prosjektet.
Resultatet viser at parprogrammering ikke passer å bli brukt til alle typer oppgaver. Det virker som det kan være en effektiv måte å la det være opp til utviklerne å bestemme når de ønsker å benytte metoden, men hovedsakelig på komplekse oppgaver og i analyse og designfasen.
Det tyder også på at parprogrammering kan ha en negativ innvirkning på arbeidsmiljøet. Metodikken gjør det blant annet vanskeligere å få individuelt tilpasset arbeidsplassen med pulthøyde, håndleddstøtte, med mer. Det er også resultater som tyder på at parprogrammering kan føre til høyere sykefravær.