| dc.description.abstract | De seneste årenes skolereformer har ført til at barn tilbringer store deler av sin barndom på skolen. Et økt trykk på læring, og mindre tid til barns egeninitierte aktiviteter, lek og samvær med andre barn, kan få konsekvenser for hvordan de opplever trivsel og velvære i sitt liv her og nå. Dette utløser et behov for kunnskap om, og innblikk i, elevens opplevelse av den skolen de er forpliktet til å møte opp på hver dag. Formålet med dette masterprosjektet har ut fra dette vært å undersøke hvordan barn opplever sin skoledag og hva skolen betyr for dem. Bakgrunnen for valg av dette temaet er et ønske om å forstå hva barn trenger for å oppleve sammenheng og mening mellom sin livsverden og det skolen representerer, slik at de kan utvikle god psykisk helse og tilfredshet i sitt liv. Prosjektets problemstilling er: Hva forteller elever i 7. klasse om sin opplevelse av skolehverdagen og om skolens betydning for dem? Forskningsspørsmål knyttet til problemstillingen er: Hva forteller elevene om når de beskriver en god skoledag? Hvordan opplever de skolens aktiviteter? Kan man se en meningsfull sammenheng mellom elevenes forventninger til en god skoledag og det de møter gjennom skolens aktiviteter? For å svare på problemstillingen er det brukt en kvalitativ fenomenologisk tilnærming og en hermeneutisk fortolkning. Datamaterialet er utviklet gjennom semistrukturerte intervjuer med fire elever fra 7. trinn ved en skole på Østlandet. Deretter er det brukt en temasentrert analyse for å identifisere temaer som kan ligge til grunn for videre refleksjon og diskusjon. Prosjektet har en abduktiv tilnærming hvor den teoretiske referanserammen og elevenes fortellinger gjensidig har bidratt til en dypere forståelse av prosjektets tematikk. Den teoretiske referanserammen består av teori, begreper og perspektiver som fokuserer på barns subjektive opplevelser, blant annet begrepene in being og in becomming. Jeg presenterer også kort skolen sett i et historisk perspektiv, noe som også forteller om hvor omfattende skolen har blitt i barn liv. Prosjektets spesialpedagogiske relevans kan sees inn i et primær forebyggende perspektiv. Elevenes fortellinger gir inntrykk av at de ser på skolen som en fremtidsforberedelse, samtidig som deres fortellinger bærer et stort preg av at deres oppmerksomhet er rettet mot det de opplever her og nå. Den spenningen jeg ser i dette, mellom in becomming og in being, vil være gjennomgående for mine refleksjoner og problematiseringer av elevens fortellinger. Elevene jeg har snakket med gir informasjon som tyder sterkt på at skolen har en viktig posisjon i tilfredstillelsen av deres sosiale behov, men også at deres samvær med jevnaldrende i stor grad er knyttet til læringsaktiviteter. Dette kan bety at elevenes behov for lek og lystbetont samvær med andre barn i mindre grad blir ivaretatt. Elevene gir også eksempler på hvordan de oppfatter at kvaliteten på relasjoner til lærere og medelever påvirker deres sosiale og faglige trivsel og læring, Deres behov for læring kommer også frem. Interessant i denne sammenhengen er hvordan de oppfatter fagenes relevans for deres liv her og nå, og også hvordan de vurderer betydningen av de enkelte fagene. De fagene elevene vurderer som viktige og mest betydningsfulle for deres fremtid, er også de fagene de oppfatter har minst relevans for dem i deres hverdag. Det kommer også fram også at undervisningens organisering kan ha betydning for om elevene opplever læringsaktivitetene som engasjerende og betydningsfulle for dem i nåtid, og også for om de tror de vil huske det de lærer nå i fremtiden. Barn har rett til gode utviklingsmuligheter, men også et godt liv her og nå. Slik jeg ser det, kan faktorer som tar sikte på trivsel og god fungering i framtiden også uheldigvis gi et lavere nivå av velvære i nåtiden. Eksempel på dette kan være et for ensidig faglig fokus. Dette indikerer at det kan være en mulig spenning mellom barns velvære i nåtiden, og samfunnsmessige investeringer i deres utvikling og framtid. Slik jeg ser det kan skolens gode intensjoner for elevenes positive utvikling med sikte på framtiden utfordre elevens opplevelse av god skolelivskvalitet her og nå. Jeg stiller derfor spørsmål om den skolen barna er forpliktet til å gå på gir dem gode og meningsfulle liv. Og om skolen i stor nok grad anerkjenner barn og barndommens egenverdi slik læreplanverkets prinsipper for læring, utvikling og danning sier at den skal? Kanskje er det slik at for enkelte elever representer skolen et sted de må finne seg i å ikke ha det så bra slik at de skal få det bedre senere i livet, og at risikoen for å oppleve skolen som et nederlag dermed er stor. | nob |