| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven tar jeg for meg en analyse av Rune Christiansens romaner Intimiteten fra 2003 og Fraværet av musikk fra 2007. I min lesning er hovedmotivet hovedkarakterenes ensomhet som forfattere. Med utgangspunkt i at ensomhet er en følelse av å være isolert fra et sosialt fellesskap, foretar jeg meg en nærlesning av sentrale episoder fra romanene der hovedkarakterenes opplevelse av distanse eller nærhet til omverdenen virker inn på deres selvforståelse som sosiale vesener. Videre identifiserer jeg noen av romanens litterære selvhenvisninger og redegjør for måten tekstene kommenterer nærhet-og-distanse motivet. Den overordnede undersøkelsen presiseres i følgende problemstilling: Hvilken rolle spiller ensomhet for hovedkarakterenes opplevelse av seg selv og omverden, og på hvilken måte kommenterer Intimiteten og Fraværet av musikk ensomhetens betydning for tilblivelsen av seg selv som skjønnlitterære romaner? I analysen benytter jeg meg hovedsakelig av Maurice Merleau-Pontys Kroppens fenomenologi. Dette perspektivet åpner for min undersøkelse av måten ensomheten kommer til uttrykk i disse romanene. Jeg argumenterer for at Merleau-Pontys tenkning omkring kropp og erfaring kan belyse måten Intimiteten presenterer hovedkarakterens tap av kontroll over hans egen kropp og identitet, og Fraværet av musikks skildringer av tapet av jegets far, som etter hans død viser seg for jeget som fysisk skikkelse. Jeg supplerer analysen med bidrag fra psykologi, filosofi og affektiv narratologi, der ensomhet tas opp som tema av henholdsvis Keith Oatley, Lars Fr. H. Svendsen og Patrick Colm Hogan. Jeg finner at Christiansen opphever dikotomien mellom å være del av et sosialt fellesskap og å føle på ensomhet. Samtidig presenterer han ensomhet som en ønskelig opplevelse, og romanene bryter med konvensjonelle forestillinger om at ensomhet er en negativ følelsesmessig respons på sosial abstinens. Jeg finner videre at hovedkarakterene fremstår som litterære avspeilinger av forfatteren, og det tradisjonelle skillet mellom hovedkarakter, forteller og forfatter utfordres. Romanenes henvisninger til sine estetiske kvaliteter som skjønnlitteratur kan forstås som forfatterens kommentarer til sitt eget verk. På den annen side opplever jeg at romanene insisterer på å opprettholde en distanse mellom hovedkarakterene og forfatteren. Jeg konkluderer med at romanenes mange henvisninger til malerkunst, film litteratur, samt til seg selv som skjønnlitterære produkter, danner et særegent litterært univers som både viser en distanse og en nærhet til virkeligheten, og romanene tematiserer ensomhet som et premiss for skapelsen av seg selv som skjønnlitterære verk. | nob |