Abstract
I 2021, året før diktets 100-årsjubileum, utga TransFe:r Forlag en ny norsk gjendiktning av T.S. Eliots klassiker The Waste Land. Diktet, som fikk tittelen Det øde landet, er gjendiktet av Eirik S. Røkkum. I tillegg til selve diktet og T.S. Eliots egne noter, inneholder utgivelsen etterord og kommentarer skrevet av gjendikteren. Disse «gjendiktertekstene» utgjør primærmaterialet for min undersøkelse, men oppgaven diskuterer også utgivelsen i lys av verkets resepsjon. Jeg benytter meg av flere teoretiske innfallsvinkler i analysen av gjendiktertekstene i den hensikt å forstå Det øde landet som klassikerutgivelse og som litteraturformidling. Det overordnede spørsmålet jeg stiller, er like enkelt som det er litteratursosiologisk: Hva foregår her? Jeg finner at utgivelsen er normbrytende på flere punkter. Den er ikke bare en gjendiktning; den er også en bok om gjendiktning. I tillegg til å gjendikte verket har Røkkum utstyrt det med kommentarer. Disse bryter med sjangerforventninger knyttet til klassikerkommentaren, særlig ettersom kommentarene i all hovedsak knytter seg til selve gjendiktningen, og ikke til diktet som sådan. Både gjendiktningen og kommentarene til den diskuteres med utgangspunkt i etablerte litteraturvitenskapelige problemstillinger. Jeg stiller spørsmål ved kommentarenes hjelpsomhet: Er de faktisk til nytte for leseren, eller er de et uttrykk for en selvhevdende «aggressivitet»? Gjendikterens selviscenesettelse i kommentartekstene blir gjenstand for diskusjon på grunnlag av perspektiver fra Michel Foucault og Pierre Bourdieu. Det å formidle Eliot til et nytt publikum har vært et uttalt mål for forlaget, og avslutningsvis kommenteres gjendikterens rolle som litteraturformidler.