| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven undersøker jeg hva som kjennetegner vitnemålsberetningene fra holocaust, og drøfter hvorvidt det er kjønnede forskjeller i fremstillingene. Jeg undersøker særlig tre innfallsvinkler til beretningene: Genre, kjønn og språkbruk. Mitt gjennomgående nordiske eksempel på vitnemålsberetning er den svensk-rumenske Hédi Frieds Skärvor av ett liv. Vägen till och från Auschwitz (1992). For å sikre et bredere empirisk grunnlag trekker jeg underveis veksel på Primo Levis Se questo é un uomo (1947) og Herman Sachnoitz’ og Arnold Jacobys Det angår også deg (1976). Oppgaven innledes med en lengre genrediskusjon, da tidligere studier på temaet nokså ubegrunnet har benyttet seg av en rekke ulike genrebetegnelser. Dette på tross av at det sjeldent er oppført noen genre på beretningenes tittelblader. Siden oppgaven er det første akademiske arbeidet på Hédi Frieds beretning, er det tredje kapitlet viet en grundig gjennomgang av forfatterskapet hennes, livet hun har levd og arbeidet hun har utrettet som formidler av egen holocausterfaring. Oppgaven består deretter av tre analyser. Først undersøkes selvfremstillingen i beretningene: Hvordan protagonistene har tolket egne erfaringer fra tiden i leiren, og hvordan disse formidles til leseren. Underveis i arbeidet med vitnemålsberetningene, ble det tydelig at noen metaforer og sammenligninger gikk igjen i en rekke av beretningene. I oppgavens andre analyse sammenligner jeg de tre eksempelberetningenes bruk av litterære virkemidler, særlig tilknyttet dehumanisering. Til slutt følger et lengre kapittel der jeg undersøker den kvinnelige erfaringen fra holocaust. I kapittelet presenterer jeg den tidligere forskningen gjort på kvinnelige beretninger, samt en drøfting av sentrale diskurser rundt ordskiftet om kjønnede fremstillinger av holocaust. Mot slutten av kapitlet gjennomfører jeg en lengre litterær analyse av nøkkelhendelser i Frieds Skärvor av ett liv med et fokus på kjønn. Oppgaven konkluderer med at det er store likheter mellom beretningene, særlig tilknyttet et radikalisert sannhetskrav, bruken av litterære virkemidler og gjennom sammenfall i protagonistenes selvfremstilling. Hypotesen min var at det forelå store kjønnede forskjeller i formidlingen av holocausterfaringer. Denne ble kun delvis bekreftet: Det er primært erfaringene som er annerledes, heller enn formidlingen av dem. | nob |